Ap-ledelsen og kvinnene

Ulike avisoppslag den siste tida har pekt på at Ap har problemer med kvinnene, og det har vært lagt vekt på mangelen på markerte kvinner i toppen. Det spiller sikkert sin rolle at kvinnene glimrer med sitt fravær i lederstriden, men Aps virkelig problem i forhold til kvinnene ligger i politikken. På en måte er dette paradoksalt. Ap og Gro Harlem Brundtland frontet Norge i en tid da kvinneforskere og kvinnebevegelser over hele verden så på Norge og Skandinavia som likestillingens hjemland. De så og ser fortsatt - på kjønnskvotering og det høye antallet kvinner i politikken, og på permisjonsordninger og støtteordninger for aleneforsørgere som gjør det mulig å kombinere familie og jobb. Forbedringer i kvinners situasjon er blitt kjempet fram av en brei og sammensatt kvinnebevegelse. En viktig forutsetning var det store antallet kvinner som i disse årene gikk ut i lønnet arbeid, fra 1960 til 85 dreier det seg om rundt en halv million kvinner. Behovet for arbeidskraft og kvinners egne ønsker dro i samme retning, i det som kvinneforskere har kalt den norske kvinnerevolusjonen. Reformer Dette endret kvinners stilling og også kvinners tanker om seg sjøl. Kvinnekampen handlet om arbeid og barnehager og lønn; men den handlet også om abort og porno og kjønnskvotering store diskusjoner som i bunn handlet om kvinners likeverd som mennesker. Kvinner så at de kan gjøre alt som menn kan og minst like bra. Samtidig som de fortsatt blir behandlet som annenrangs blant annet når det gjelder lønn, og det fortsatt er dem som må tilpasse arbeidslivet sitt til familiens behov. Behovet for kvinners arbeidskraft gjorde det mulig for kvinnebevegelsen å presse fram tilpasninger i arbeidslivet, og Ap gjennomførte reformer i permisjonsordninger og fikk støtte for det. Ap var for selvbestemt abort. De var for bygging av barnehager, men med på at prisene steg. Ap tok imidlertid aldri konsekvensene av kvinnerevolusjonen. Flertallet i arbeiderklassen var nå kvinner, men kvinnene vokste fram som en sterk og sjølstendig kraft for seint til å bli en del av klassekompromisset. Sosialdemokratiet har vært grunnleggende mannsdominert; dette preger også kritikere som Hjellum og Ebbing som i sine artikler i denne serien fullstendig overser kvinnene. Ikke i spissenArbeiderpartiets ledelse stilte seg ikke i spissen for de store kvinnereformene som kvinnerevolusjonen satte på dagsorden: 6 6-timersdagen, heving av kvinnelønna/likelønn og en velferdsstat som ikke bygger på kvinners gratisarbeid. Dette er krav om et arbeidsliv og et samfunn som ikke lenger bygger på at menn er normalen og kvinner de andre. I stedet fikk Ap-ledelsen jobben med å bremse disse kravene som står i motsetning til markedsøkonomi og EU-tilpasning. En del av Ap-kvinnene gikk på 80-tallet aktivt inn for 6-timersdagen og deltok i Samordningsgruppa for 6-timersdagen; selv om de sloss innad i eget parti. Men etter at Arbeidstidsutvalgets innstilling forelå i 1987, var det slutt. Gjennomgangsmelodien ble at vi har ulike behov i ulike faser i livet fleksibiliteten og angrepene på normalarbeidsdagen var i full gang. Kravet om 6-timersdagen er både et forsvar for normalarbeidsdagen, mot arbeidsgiverstyrt fleksibilitet, og et krav som vil gjøre det mulig for det store flertallet av kvinner å jobbe full tid, med full lønn. Få arbeidstakere, og enda færre kvinner, har mulighet til å oppnå reell individuell valgfrihet når det gjelder arbeidstid; de fleste erfarer at de er avhengig av den beskyttelsen kollektive avtaler gir. Individuelle ordninger gjør ikke noe med arbeidslivet og kjønnsdelinga som helhet, men forsterker kvinnenes ansvar for å finne gode tilpasninger i eget liv. Sidsel Bauck, Ap-medlem, tidligere leder av Handel og Kontor og en forkjemper for lavtlønte kvinners lønn og arbeidsforhold, uttrykte seg slik på den aller første Kvinner på tvers-konferansen: «Fjerning av 6-timersdagen med full lønnskompensasjon som målsetting er etter min mening et svik og et forræderi mot reell likestilling.»