Demian Vitanza

#fff

#000

Det er urovekkende at Skjermbrukutvalgets leder Robert Steen sitter i styret til tre teknologibedrifter

For ikke lenge siden var jeg på første foreldremøte på skolen til førsteklassingen min. Da rektor snakket, viet han en del tid på bruk av Ipad i klasserommene. Han valgte en nøktern og ydmyk tone. Han sa at han synes det er vanskelig å orientere seg i skjermdebattene. At han opplever det som to leirer som slår hverandre i hodet med forskningsrapporter. Men nå kommer snart Skjermbrukutvalget med sin sluttrapport, kunne han melde, og da får vi endelig tydeligere svar. Tja, tenkte jeg.

Rektoren er ikke alene om å lene seg mot Skjermbrukutvalgets kommende råd. Over hele landet er det direktører, rektorer og lærere som er sultne på tydelige retningslinjer for hvordan det digitale skal brukes, eller ikke brukes, i klasserommene. Ikke minst blir sluttrapporten viktig for regjeringens videre politikk på dette området.

Men hva kan vi egentlig vente oss fra Skjermbrukutvalget? Jeg er bekymret for hva som kommer.

bekymringen melder seg når jeg undersøker medlemmenes bakgrunn. Et medlem, Niamh Ní Bhroin, har skrevet i Morgenbladet at hun mener det ikke er grunn til panikk når 9-åringen er på Tiktok. Et annet medlem, Torstein Unstad, forsker på kreative måter å bruke digitale verktøy i barnehager. Det er selvfølgelig ingenting galt i å undersøke teknologiens muligheter, men jeg tror ikke nødvendigvis at de som jobber med dette, er best rustet til å analysere teknologiens problemer.

Jeg blir også bekymret av å lese at Robert Steen, lederen for utvalget, sitter i styret til tre teknologibedrifter, hvorav to er nettbaserte skoler for høyere utdannelse, i tillegg til å ha en mindre aksjepost i teknologibedriften Bouvet. Det vitner ikke om et nøytralt forhold til utvalgets mandat, som er å se på konsekvensene av barn og unges skjermbruk.

 også professor i sosialmedisin Steinar Krokstad i utvalget, samt Anne Mangen, en verdenskjent forsker med fokus på effekter av skjermbruk på lesing. Jurister er det imidlertid ingen av i utvalget, enda barnas rettigheter trues av det digitale.

Det er heller ingen hjerneforskere med kompetanse på skjermenes virkning på læring og konsentrasjonsevne. Det er oppsiktsvekkende. Mange av de største problemene knyttet til skjermbruk handler om hvordan de nye mediene påvirker hjernens utvikling, og særlig belønningssystemet.

Et fransk utvalg som nylig så på samme typen spørsmål, hadde med både jurister og hjerneforskere fra øverste hylle, og i Sverige var det primært hjerneforskere fra Karolinska institutet som i fjor ropte varsko om Skolverkets digitaliseringsstrategi.

blir ikke mindre når jeg leser hva det norske Skjermbrukutvalget har publisert underveis i arbeidet sitt. I et temanotat om digitale hjelpemidler i skolen kan knapt noe kritisk nevnes uten at det i samme setning også skal stå noe positivt.

Utvalget har ingen hjerneforskere med kompetanse på skjermenes virkning på læring og konsentrasjonsevne

Utvalgte bekymringer

Marte Gerhardsen

direktør i Osloskolen

Demian Vitanza kommer med sterk kritikk av min gode kollega Trond Ingebretsen for å hans rolle i digitaliseringen av skolen. Vi i Osloskolen snakker ofte og gjerne om fordeler og ulemper ved digitaliseringen. Vitanzas innlegg bærer dessverre preg av lite kunnskap om utdanningsfeltet, og svak forståelse for politikk og byråkrati. Dette gjør det vanskelig å ha en god og opplyst debatt om hvordan skolen skal møte den teknologiske utviklingen på en klok og balansert måte. La meg først oppklare noen misforståelser.

Læreplanen slår fast at digitale ferdigheter skal regnes som en grunnleggende ferdighet på lik linje med lesing, skriving og regning. Digitale ferdigheter er en del av kompetansemålene i de aller fleste fag. Bakgrunnen for dette er at norske politikere har erkjent at teknologi er en del av elevenes liv. Det er viktigere enn noen gang å sikre at framtidas arbeidstakere og samfunnsborgere forstår hvordan teknologi virker og lærer seg digital dømmekraft.

Læreplanene er vedtatt av Stortinget etter omfattende prosesser i fagmiljøene. Det å lære elevene digitale ferdigheter er ikke noe en enkelt leder i Osloskolen har funnet på. Det er heller ikke på valg. Verken for lærere eller skoleledere.

 hjemmeskole i lange perioder under pandemien. Det førte til at alle måtte lære seg å bruke digitale verktøy. Selv om mange lærere var dyktige og lagde god digital undervisning, var det også et stort strekk i laget. For å sikre at digitale verktøy brukes på best mulig måte har vi i Osloskolen de siste årene vært opptatt av to spor.

Det ene er å identifisere og utvikle beste praksis for bruk av læringsteknologi. Brukt riktig kan det bidra til mer tilpasset opplæring, mer variert undervisning og oppleves som mer relevant og motiverende for elevene. Brukt feil kan det gi dårlig undervisning og lite læringsutbytte. Vi har derfor ansatt dyktige lærere med god forståelse for bruk av læringsteknologi til å utvikle praksisfeltet i tett samarbeid med forskere fra Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger, og ved Lesesenteret.

Læringsteknologi-veilederne hjelper kolleger ved egne og andre skoler. På denne måten får vi bygd kompetanse på tvers i Osloskolen. Sammen med kloke rektorer og skoleledere bidrar de inn i profesjonsfellesskapet på skolene for å skape gode læringsmiljøer som kombinerer digitale verktøy med papir, blyant, bøker og andre verktøy.

Samtidig som vi er opptatt av riktig bruk av læringsteknologi, har Osloskolen gått foran for å redusere uheldige sider ved digitale enheter i klasserommet. Vi har lagt på nettfilter som skal stenge ute skadelig innhold fra skolens digitale enheter, vi har gitt lærere og foreldre mulighet til å kontrollere hva elevene har tilgang til gjennom verktøyet Jamf. Vi har fjernet reklame og vi har tatt bort spill, sosiale medier og Youtube. Osloskolen har også strammet kraftig inn på hvilke program skolene kan bruke, og gjør personvernsjekk på alle digitale verktøy som kan brukes i skolen.

Vitanzas beskyldninger om at Trond Ingebretsen har «skylda» for digitalisering i skolen er absurd. Det han og hans kolleger har bidratt til, er at Osloskolen ligger foran resten av landet når det gjelder å kontrollere bruken av digitale verktøy.

 jobber for å gi verdens beste utdanning til elevene i Oslo, står overfor store utfordringer. Våre elever er eksponert for rask digital underholdning fra de er små barn. Foreldre og besteforeldre leser mindre, og de leser mindre for barna sine. Mange elever starter på skolen med lite lesetrening hjemmefra og med svak lesekondis.

– Vi trenger både skjerm og bøker

Maja Lunde

Som forfatter har jeg konsentrasjon som min superkraft, men mange ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å miste kraften.

Nylig la Utdanningsdirektoratet ut nye retningslinjer for filter på elevenes digitale enheter. I barneskolen anbefaler direktoratet et såkalt ikke tillatt-filter, som gjør at alle nettsider som ikke er godkjent av skolen, stenges. Det er hårreisende at ikke dette har vært anbefaling fra dag en, men bra det omsider er på plass. For ungdomskolen anbefaler imidlertid Udir at man bare filtrerer ut skadelig innhold. Men hva er egentlig skadelig? For en ungdom som forsøker å konsentrere seg om noe hen synes er krevende og kjedelig, noe skoledagen jo ofte handler om, kan også de uskyldige sidene være fullstendig ødeleggende.

 som min superkraft, men mange ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å miste denne kraften. Jeg er ukonsentrert, glemsk, jeg åpner innboksen, men svarer på innkommende i stedet for å sende den e-posten jeg hadde tenkt, går inn på Facebook for å skrive en melding i Messenger, men noe griper meg, og snart er hele meldingen glemt, åpner en nettavis for å finne en artikkel jeg husker å ha sett, men ender med å lese en annen sak, og enda en sak. Og enda en.

Det er en elendig arbeidsprosess, og den får meg til å føle at jeg er dum, at internett har ødelagt meg, at konsentrasjonen er borte for alltid. Digital demens, kaller hjerneforsker Manfred Spitzer det når overdreven bruk av skjerm fører til redusert hukommelse og oppmerksomhetssvikt. Jeg er definitivt rammet av digital demens, og det er sikkert du også.

Så hender det jeg skriver ut manus på papir og setter meg ned med en penn. Da skjer det noe. I møte med papirets ro blir også hjernen stille og konsentrert.

Jeg leser manus fra første til siste kapittel, uten å forsvinne inn i noe annet, for det finnes ikke noe annet sted å forsvinne.

Og da kommer lettelsen. Det er ikke jeg som er ukonsentrert eller dum, det er de digitale verktøyenes vesen som lurer meg vekk fra det jeg egentlig vil holde på med.

Jeg vet hva det er å jobbe konsentrert; jeg har gjennom et langt liv erfart at jeg har evnen. Og enda viktigere: Hjernen min er ferdig utviklet, de nevrale nettverkene er på plass. Når jeg gir meg selv sjansen til å jobbe med et verktøy som ikke byr på uendelig mange veier ut av konsentrasjonen, da kan jeg det fremdeles.

har ikke denne erfaringen. Og hjernen deres er ikke ferdig utviklet. «Skjermer undergraver de tre mest essensielle pilarene for barns utvikling», skriver nevrobiologen Michel Desmurget i boka «Screen Damage». «Den første angår menneskelige interaksjoner. […] Den andre angår språk. […] Den tredje pilaren dreier seg om konsentrasjon. Uten den er det umulig å motivere seg mot et mål. Men de yngre generasjonene er nedsenket i et farlig distrahende miljø.» Desmurget mener at uavhengig av hvilket medium barna bruker − dataspill, tv eller mobil − er problemet det samme: Hjernen blir overstimulert. Den rekker ikke å bygge seg opp når den hele tiden utsettes for stressfaktorer utenfra. Om hundretusener av år kan vi ha endret oss. «Med mindre vår strålende art da har forsvunnet fra planeten. I mellomtiden er det en reell kognitiv ødeleggelse vi er vitne til.»

Evnen til å planlegge, organisere, sette seg mål og ha selvkontroll, alt det som har med konsentrasjon å gjøre, utvikler seg godt inn i ungdomsårene og tidlig voksen alder. Hjernens prefrontale cortex, som er avgjørende for disse funksjonene, er en av de siste hjerneregionene som modnes. Hvis du ikke lærer deg å konsentrere deg når du er ung, blir det tyngre senere. Hjernen fortsetter heldigvis å være plastisk, og du kan gjøre mye for å kompensere. Men det utviklingsvinduet du har i perioden hvor prefrontale cortex modnes, er aldri åpent igjen.

De plasseres i et virtuelt tivoli og bombarderes med fristelser

Digitalt snop

Medieviter og forfatter

Det är oljans förbannelse», sa den svenske kulturredaktøren da jeg under et besøk i nabolandet fortalte ham om alle utfordringene skoleskjermen har ført med seg. Han stilte spørsmål ved at vi i Norge, tilsynelatende hodeløst, har utstyrt skolene med såkalt 1:1, det vil si en skjerm til hvert eneste skolebarn, til og med de yngste. Mer enn noe annet land i verden er Norge blitt det digitale barndomslaboratoriet. Ikke engang i Sverige, som også har digitalisert skolen i stor grad, og nå setter i gang en gransking av Skolverkets digitaliseringsplan, har de gått så langt som oss. Men hvordan endte vi her?

I boka «Skjerm barna» har jeg kartlagt en rekke lovbrudd som begås gjennom skoledigitaliseringen:

Skolen skal være reklamefri, men barna får reklame på skolens digitale enheter.

Barn har krav på personvern, men skoledingsene lekker personopplysninger som en sil.

Skolen skal være gratis, men foreldre må betale erstatning hvis enheten ødelegges.

Barn har krav på beskyttelse mot skadelige innhold, men enhetene har ikke filter.

Foreldre har rett til å ta avgjørelser på vegne av barna i private spørsmål, men likevel sendes uregulerte skoleskjermer hjem og bryter seg inn i privatlivet.

ikke fulgt loven? Hvorfor er Ipad ofte det valgte verktøyet? Hvor tette er båndene mellom Skole-Norge og IKT-bransjen? Og hvem har tjent på at norske skoler i raskt tempo ble digitalisert?

Jeg har ikke alle svarene, men en ting står klart for meg: Også i Norge trenger vi en gransking. Av hele skoledigitaliseringen.

Resultatene måles ofte gjennom selvrapportering fra elevene. Var det gøy? Ja, det var det

Skjermtrollet: Har digitaliseringa av skolen gått for langt?

Maja Lunde

Demian Vitanza

Marte Gerhardsen

Sindre Lysø

Mari Skurdal