Det ligger et paradoks i kjernen av dagens sikkerhetsdebatt. Nettopp i en tid der usikkerheten blir stadig mer sammensatt – formet ikke bare av militære trusler, men også av langvarige kriser, økonomiske forstyrrelser, klimabelastninger, teknologiske endringer, organisert kriminalitet og svekkelsen av internasjonale regler – risikerer vårt svar å bli stadig snevrere. Vi bruker mer på virkemidlene vi trenger for å forsvare oss, slik vi må, samtidig som vi vier mindre oppmerksomhet til noen av forutsetningene som avgjør om samfunn i utgangspunktet forblir trygge.