I motsetning til Emma Thompsons 1995-bearbeidelse av Austens debutroman (i regi av Ang Lee) har årets utgave et tydelig tilbakeholdent uttrykk og gemytt. Antall vittigheter er langt mer beskjedent, musikk og instrumentering lyder som noe Austen selv ville kunne gjenkjenne, klær og interiør har et tilsvarende ektefølt tilsnitt – mens foto, lyssetting og klipp bygger opp under det tidsspesifikke ved filmens uttrykk.