Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem.

«I alle år har vi fått høre at det er umulig å ­utfordre EØS-­avtalen.»

EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine. For Canadas del åpnet hun for samarbeid om blant annet handel, produksjon, teknologi, Arktis, energi, sjeldne jordarter, batterier, kunstig intelligens, cybersikkerhet og våpenproduksjon. «Vi deler et hav, et sett verdier, en måte å se verden på. Og vi vil nå også bygge en felles framtid», sa van der Leyen. Håndsrekningen til Carney er høyst uvanlig. Ingen vet hva et assosiert medlem av EU er. Aldri har et ikke-europeisk land vært aktuelt som EU-medlem. Hvordan skal det nye samarbeidet bli?

Allerede har Storbritannia og Sveits avtaler med EU som skiller seg fra EØS-avtalen. Felles er at de ikke avgir suverenitet på samme måte som Norges avtale gjør. På område etter område har det ført til at vi har innført EU-politikk, selv om den strider med Stortingets ønsker. Seinest ser vi det i togsektoren, hvor regjeringen nå bøyer av for EUs krav. I alle år har vi fått høre at det å utfordre EØS-avtalen er umulig, fordi det ikke fins noe alternativ. Som Leyens tale viser, så er det altså likevel mulig å samarbeide tett på de aller fleste områder uten å bli et underbruk av Brussel.