Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt i et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker sikkerheten. I bidrag til Ukrainas forsvarskamp er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an.

«En visjon hentet fra Det kommunistiske manifest.»

Det er ikke åpenbartat forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvarspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en visjon i «Det kommunistiske manifest» ligger det et endelig mål der framme, den skinnende, perfekte superstaten. Det kan begrunne mye dysfunksjonell politikk fordi den bare ses som en skjærsild på vei mot oppstandelse og himmelrike.

Financial Times’ Martin Sandbu er en av mange som mener dette er den endelige løsningen for EU. I Aftenposten mandag trakk han fram Canadas Mark Carneys tale, der han oppfordret til tettere samarbeid mellom mellommakter og andre land til forsvar for en regelbasert verden. Det var på alle vis en oppløftende tale, men Sandbu klarer å gjøre den til et problem. Hvis det utvikles samarbeid mellom land som Canada, Frankrike og Tyskland vil det være en «en grunnleggende trussel mot Europa-samarbeidet», hevder han. Det eneste alternativet er at Europa selv blir en superstat, i en «evig tettere union». «Enten er EU en verdensmakt, eller så er den ingenting», hevder han. Et Europa der land har sin egen valuta og handelspolitikk, vil være forsvarsløse. Vi vil våge den motsatte påstanden: Et dirigistisk, skjørt EU-stillas med økende folkelig motstand, vil stå svakere i møte med en ekstern, militær trussel. Det er bare nasjonalstatene som er i stand til å mobilisere denne typen ressurser på en tilstrekkelig effektiv måte. Derfor er alle typer allianser og samarbeid mellom nasjoner velkomne og av det gode.