Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handelskrig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU.
«Alle er enige om at å gi etter for bøllingen er feil svar.»
Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney. Grunnen er at han har respondert på USAs trusler og handelskrig med å sette hardt mot hardt og love tilsvarende mottiltak. Trumps oppførsel overfor Canada, som i mange år har vært blant USAs nærmeste samarbeidspartnere, har blitt møtt med relativt enstemmig – og berettiget – fordømmelse fra norsk hold. Trump har som kjent vekslet mellom først å foreslå at Canada kunne bli del av USA, for så å bli aggressiv og innføre absurde økonomiske straffetiltak mot landet når han ikke får viljen sin i ett og alt. Både fra norsk hold og fra EU-hold har Trump og USAs framferd med rette blitt omtalt som bølleopptreden, og Carney og Canadas respons har fått støtte. Alle er enige om at å gi etter for bøllingen er feil svar.
Det gir lite mening å innta prinsipielle holdninger mot skånselløs stormaktspolitikk i ett tilfelle, for så mer eller mindre å akseptere tilsvarende framferd fra en annen stormakt. Det burde heller ikke være noe forlokkende, i møte med stormakters framferd, å søke å bli med i klubben for å bli skånet for trøbbel. Målet må være å jobbe for internasjonale relasjoner som ikke bare baserer seg på den sterkestes rett. Og da er kanskje ikke posisjonen som selvstendig, uavhengig aktør den aller verste å ha.