Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap.

«Det er utenkelig å velge en slik modell i Norge.»

Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde. Men det er utenkelig at Norge skulle velge en slik modell, ettersom vi allerede har hatt to folkeavstemninger basert på et forhandlingsresultat. Det ville bli oppfattet som politisk manipulasjon å endre spillereglene denne gangen.

Problemet for norske EU-tilhengere er at det eneste virkelig tunge argumentet for medlemskap er frykten for å bli rammet av straffereaksjoner fra Brussel i strid med EØS-avtalen, slik det skjedde med ferrosilisium. Sikkerhets- og forsvarspolitisk står Norge i en gunstig posisjon, som en brubygger mellom land med ulikt tilknytningsforhold til EU, og vår støtte til Ukraina står virkelig ikke tilbake for noe EU-land. Vår EØS-tilknytning er allerede en alvorlig trussel mot den norske modellen, nasjonal suverenitet og politisk handlefrihet – det er derfor ingen grunn til å gjøre det enda verre på områder som landbruk, fiske, finans og utenrikspolitikk med fullt medlemskap. Hvis det fremste argumentet for å melde seg inn er unionens egen sentraliseringsiver og nyproteksjonisme og dens konsekvenser for samarbeidende, imøtekommende og vennligsinnede naboland, er det skrinne greier. I stedet for å melde seg inn av frykt, får vi gjøre som Canadas statsminister Mark Carney og svare med samme mynt. «Det eneste vi har å frykte, er frykten selv», som Franklin D. Roosevelt sa i 1933. Vi løsner nå trossene til Trumps USA, noe som er på høy tid og svært gledelig, men det er knapt noe argument for å tjore oss enda fastere til Ursula von der Leyen og Brussel.