Sveip til neste sideBla med piltastene

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året. «Når diesel koster bortom 30 kroner per liter, som den heldigvis ikke gjør lenger, er det et ganske stort innhogg i budsjettet til en småbarnsfamilie som skal frakte til fotball, kor, skole eller barnehage».

«Frp framstår som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes.»

Det er et betydelig problem for arbeiderbevegelsen hvis Ap og andre rødgrønne partier ikke framstår som de fremste ivaretakerne av interessene til hardtarbeidende arbeidsfolk som sliter med økte utgifter. Da mange års oppdemmet harme over økende strømpriser til slutt ble møtt av norgesprisen, var det avgjørende for å gjenopprette tilliten. Det fikk også Ap betalt for ved valget. Men når legitime krav om avgiftslettelser nå stemples som uansvarlig populisme, mens megalomane offentlige prosjekter går upåaktet hen, er det snakk om to fullstendig kolliderende virkelighetsoppfatninger. Når Støre i partilederdebatten hevdet at redusert matmoms er usosialt, er det bare å riste på hodet, ettersom matutgifter utgjør en betydelig større andel av vanlige lønnsmottakeres husholdningsbudsjett enn det gjør for de rikeste. MDGs Ingrid Liland fulgte opp med å påstå at norgespris måtte skrotes fordi den subsidierte de rikeste. Dette er en politisk retorikk så fjernt fra menneskers liv at det ikke er noe å si på at de velger seg andre alternativer. Politikere skal prioritere, være ansvarlige og hindre sløsing og vanetenkning i offentlig sektor, men det virkelig ansvarlige er å jobbe for å forbedre folks livsvilkår.