Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før.

«Det er oppsiktsvekkende at planen ikke møter sterkere motstand.»

Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft. Derfor er det beint fram oppsiktsvekkende at regjeringens plan foreløpig ikke møter sterkere motstand. Det kan ha sammenheng med at den først og fremst går løs på byråkratiet, og at folkevalgte organer beholder sin makt. Regjeringen lover å opprettholde både kommunenes vetorett i vindkraftsaker og Sametingets rett til å fremme innsigelser. Det betyr at kreftene som ønsker å kople ut lokaldemokratiet i vindkraftsaker, har tapt. Det er svært positivt. Det er bedre at utbyggingskamper foregår i åpent lende og at befolkningen blir involvert, enn at de dør en sakte død i byråkratiske labyrinter.

Men regjeringens plan vil ikke gjøre noe for å løse hovedproblemet på kraftfeltet. Det er ikke saksbehandlingstidene til NVE som har gjort kraft til tiårets store stridstema. Det er at prisen har gått kraftig opp, og at vi slik mistet et kritisk konkurransefortrinn. Økt kraftproduksjon kunne presset ned prisene, under forutsetning av at den blir værende i Norge og at den ikke straks ble spist opp av ny etterspørsel. Problemet er selvsagt at ingen av disse forholdene er til stede. Utenlandskabler binder norske priser til det europeiske strømmarkedet, og køen av nye datasentre vokser raskere enn produksjonen. Det er ingen grunn til å se på økt vindkraftproduksjon som offensiv industripolitikk.