Lydlig lek: – Jeg er opptatt av tonalitet i vokal, altså hvordan tekst blir noe helt annet enn det som står på papiret, gjennom å lydlig leke seg med ord og intonasjon, sier kritiker og medieviter Ida Madsen Hestman.
Ida Hestman Madsen, kritiker og grunnlegger av nettstedet tba.no, mener at musikk-kåringer ofte favoriserer allsangvennlige låter – gjerne ballader, viser eller alvorspregede låter.
40 år etter at Claude Berris «Jean de Florette» gjorde Provence-film til ein eigen dramasjanger, står filmverket fram som ei åtvaring mot framandfrykt og dødbringande hete og tørke.
Alt for slekta: I «Jean de Florette» blir vi i første rekkje kjende med dramaets både umoralsk egoistiske og tragiske antagonistar, Ugolin og hans dominerande onkel Cesar. Dei blir glitrande spela av Daniel Auteuil og Yves Montand. Foto: Fidalgo Film
Jean de Florette
(Frankrike, 1986) Del 1: «Kilden i Provence» Del 2: «Manon og kilden» Regi: Claude Berri Manus: Claude Berri og Gerard Brach etter romanane til Marcel Pagnol Drama/ 2 x 2 t./ Kino 24. og 31. juli
I sommar er det mogleg å (gjen-)oppleva kinosuksessen som for 40 år sidan gjorde Provence til publikums kollektive draumelandskap. Claude Berris todelte slektsdrama «Jean de Florette – Kilden i Provence» og «Jean de Florette – Manon og kilden» bergtok i 1986 sjåarane med si pastorale skildring av Sør-Frankrike på 1920-talet. Her var ærekjære bønder, som dyrka sine eigne vinar og oliven og ei hulderlik gjetarjente, som lokka både geiter og menn til fjells. Sterke livsdrifter spela seg ut i vill natur og sterke viljar støytte saman i sosialt nådelause landsbymiljø der tida hadde stått stille i tiår.