EN NØDVENDIG HELOMVENDING
Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk.
«De synes evig krig er bedre enn dårlig fred.»
Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes. Samtidig var status quo uholdbart fordi Irans blokade av Hormuzstredet truet med å senke både verdensøkonomien og Det republikanske partiets sjanser i høstens mellomvalg. Mange av de som nå kritiserer avtalen, argumenterer i virkeligheten for at Trump burde eskalere videre, uten å kunne forklare hvordan dette skal føre til noe bedre resultat. De synes å mene at evig krig er bedre enn dårlig fred, noe som på sett og vis ville vært en helt naturlig fortsettelse av USAs mangeårige politikk i regionen.
Det stedet der avtalen har falt i dårligst jord, er imidlertid i Israel. Benjamin Netanyahu, som var den viktigste pådriveren for å få Trump med på krigen, er under hardt press på hjemmebane fordi han er blitt fullstendig forbigått i forhandlingene. Siden våpenhvilen også skal omfatte Libanon, vil Netanyahu imidlertid ha gode muligheter til å sabotere all videre framgang. USA står derfor ved et veikryss: Enten må de bruke sin makt til å hegne inn Israel, eller de må bryte det spesielle forholdet mellom landene. Visepresident JD Vance sine uttalelser torsdag om at Israel «ikke kan drepe seg ut av alle nasjonale sikkerhetsproblemer» og at de ikke burde legge seg ut med «den eneste statslederen i hele verden» som fortsatt er sympatisk innstilt til dem, kan tyde på at dette endelig har sunket inn i Det hvite hus.
