Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt.

«Sysselsettingen utvikler seg dårlig i Norge.»

Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi. Inflasjonsmålet ble innført i mange land på 1990-tallet og var da lett å oppfylle som følge av at billige kinesiske varer oversvømte det europeiske markedet. I dag er situasjonen en helt annen, med fundamentalt nye utfordringer. Sysselsettingen i Norge utvikler seg også dårlig, sammenliknet med svært mange andre land. «Det er underkommunisert hvor hardt rammet sysselsettingsutviklingen i Norge har vært», sier seniorrådgiver Olav Slettebø i Statistisk sentralbyrå i en Minerva-­podkast. De fire siste årene har Norge hatt den svakeste sysselsettingsutviklingen i Europa, bortsett fra Finland.

Historisk sett har vi fulgt ulike penge­politiske regimer, som paripolitikkk og fastkurs. De har alle måttet gi tapt. Knut Røed peker på at fastkursregimet ikke brøt sammen på 1990-tallet fordi sentralbankene ikke forsvarte valutakursene. Tvert imot: De økte rentene til ekstreme nivåer. Problemet var at markedsaktørene etter hvert innså at sentralbankene drev med selvskading. Det var en grense for hvor lenge man kunne fortsette med å ødelegge et lands økonomi for å opprettholde pengepolitikken. En mer farbar vei enn rentehevinger for å dempe inflasjonen kan være tiltak som Norgespris på strøm, avgifts­kutt på bensin og diesel eller reduksjon av matmomsen. Da går man direkte på kilden til inflasjonen, samtidig som man hjelper dem som er hardest rammet, hevder Knut Røed. Dagens pengepolitiske regime er modent for revisjon.