Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Film

Innlevende portrett

«Renoir» er et følsomt, kreativt og stemningsladet møte med en ung jentes indre kamp mot ensomhet og sorg.

Dans mot døden: I et impresjonsistisk bildespråk manøvrerer elleveåringen Fuki (Yui Suzuki) gjennom en sommerferie med en kreftsyk far på sykehuset og en mor (Hikari Ishida) som for lengst har begynt å se seg selv som enke. Foto: AWE

Renoir

(Runowâru, Japan, 2025) Regi og manus: Chie Hayakawa Drama/ 1 t. 46 min./ Kino

I essayet «Den tredje mening» (1970) har Roland Barthes en vakker formulering om at menneskene på lerretet fortsetter å leve sine liv når de forlater bildeutsnittet. På mer enn ett vis etterlever regissør Chie Hayakawa denne anekdotiske innsikten i sin andre spillefilm, «Renoir». Den er akkurat litt for ujevn til å etterleve mesterverkskarakteristikkene det har blitt hvisket om, men fabelen om elleveåringen Fuki (Yui Suzuki), som manøvrerer gjennom en sommerferie med en kreftsyk far på sykehuset (Kore-eda-favoritten Lily Franky) og en mor (Hikari Ishida) som for lengst har begynt å se seg selv som enke, er både ettertenksom, intelligent og ambisiøs.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen