Når Norges Bank i årets første pengepolitiske rapport skriver at Norges høye rente de siste årene har bidratt til «å kjøle ned økonomien», er det i realiteten økt ledighet den peker på. Sånn er logikken i pengepolitikken: Høyere ledighet fører til at det er flere søkere på hver jobb, og da presses lønningene ned og dermed også prisveksten. Norges Bank har i sitt mandat å bidra til at flest mulig er i jobb. Det ender likevel med at inflasjonsmålet blir det viktigste. Det til tross for at «usikkerhet» er et av de mest brukte ordene i årets rapport. Krigen i Midtøsten kaster nemlig lange skygger inn i norsk økonomi, og uansett om den avsluttes rask, vil konsekvensene strekke seg langt inn i framtida.

«Må vanlige folk ­miste jobben for å dempe prisveksten?»

LO har de siste årene blitt en sterk kritiker av å løse utenlandsimportert inflasjon med rentehevinger. Organisasjonen peker på at høy rente påvirker arbeidsfolk ganske direkte, enten ved at de får høyere bo­­utgifter eller mister jobben. Samtidig er det lite sannsynlig at norske rentehevinger påvirker importert prisvekst, mener LO. Uttalelsene blir stort sett føyst vekk av andre samfunnsøkonomer. I Dagens Næringsliv mener professor Kjetil Storsletten at slike utsagn var det dummeste han hadde hørt. Men LO står ikke aleine. Økonomer som er mer orientert mot rettferdig fordeling, påpeker at det fins mange andre måter å dempe prisvekst på – og dessuten at det ikke bare er folks kjøpekraft som fører til økte priser. I 2023 viste Statistisk sentralbyrå at inflasjonen i Norge var drevet opp av at selskaper økte profittmarginene sine, såkalt grådighetsinflasjon. Også økt aktivitet i olje- og gassektoren, som vi nå får som følge av krigen mot Iran, øker prisveksten.

Til sjuende og sist handler det også om rettferdighet: Må vanlige folk miste jobben og få skyhøye boutgifter for å dempe prisveksten? Eller kan vi også prøve andre virkemidler, som kan bidra til en mer helhetlig og rettferdig stabiliseringspolitikk? I en tid hvor den ene krisa avløser den neste, er dette uunngåelige diskusjoner. Kanskje ville ortodokse økonomer vært mer åpne for alternativer om det var slik at de måtte gå først når ledigheten ble presset opp.