I avisen for 16. februar, under overskriften «Leserne tror det er en ferskvare», sier Norsk Oversetterforenings leder Hilde Lyng: «Man utgir gamle oversettelser i konkurranse med de nye», hvilket oppfattes som et problem. Men er det det? Hvis spørsmålet gjelder penger, er saken temmelig enkel å løse for jurister og økonomer og altså neppe noe «problem». Annerledes er det med sakens immaterielle side, den som antydes med ordet «ferskvare». Er oversettelser «ferskvarer», altså produkter som tevler om å være «ferskest»? Bør en oversettelse merkes «best før» eller «siste forbruksdag»? Som fysisk produkt er den kanskje alt merket slik, for fjorårets bøker selges i dag til redusert pris. Men erstatter man «ferskere» med «bedre» og tror det gjelder kvalitet, tar man grundig feil, for nye oversettelser er ikke uten videre bedre enn de gamle – bare annerledes. Noen ganger, la oss håpe de fleste, er de bedre, andre ganger slett ikke. Skal leseren, altså den som bør være mest interessert i produktets godhet, ha anledning til å sammenlikne «ferskvaren» med den som har «ligget litt», må han ha adgang til begge. Oversetterfagets organisasjoner slites her mellom to hensyn: på den ene side skal de støtte produsenter av nye åndsverker, på den annen sikre at eldre ditto fremdeles når sine lesere. Men oversettelse dreier seg prinsipielt om bearbeidelse av det som allerede har vært, og dermed blir det særlig betenkelig å mene at litteratur – original som oversatt – absolutt skal være «ferskvare». Leseren får tro hva han vil.