Etter innføringen av utdanningsreformen Kunnskapsløftet i 2005 har to parallelle trender preget norsk skole: For det første gikk man bort fra konkrete kunnskapsmål, og for det andre hasteinnførte norske skoler digitale enheter til hver elev på bekostning av den tradisjonelle skoleboka. I de 20 årene som har gått siden, har elevenes ferdigheter omtrent bare gått nedover. Politikk styres som regel av en blanding av ideologi og tidsånd, og på begynnelsen av 2000-tallet var det standardisert testing av ferdigheter som var i vinden, da gjerne ferdigheter som kunne sammenliknes over landegrensene. Det nasjonale dannelsesidealet ble nedprioritert. Det passet fint i hop med høyresidas vektlegging av valgfrihet og nyttetenkning i utdanningspolitikken. Det var da også kunnskapsminister Kristin Clemet fra Høyre som sto bak Kunnskapsløftet.

«Det er verdt å rose partiet for å snu.»

Nå har pendelen skiftet retning. I Høyres nye uttalelse om skole, som legges fram for landsmøtet i 2026, tas skolen i motsatt retning. Skjermene skal ut, dannelsen inn, og timetallet for de minste vurderer partiet i større grad å bruke på lek. I et intervju med Vårt Land i går sier talsperson på skolefeltet Mathilde Tybring-Gjedde at Høyre nå vil tilbake til felles innholdslister i norsk, musikk og samfunnsfag så «en elev på Linderud i Oslo og en elev i Sør-Varanger har møtt noen av de samme felles temaene». Målet er at skolen skal fungere som et samfunnslim. Den skal heller ikke være en underholdningsmaskin, men danne en motvekt til konsentrasjonsproblemene skjermene fører med seg.

At Høyre har vært fasilitator for trendene partiet nå kritiserer, lar vi ligge i denne omgang. Snarere er det verdt å rose partiet for å snu når vær og føreforhold tilsier det. Retningen Høyre peker ut i skolepolitikken, er fornuftig og godt begrunnet. Partiet har fanget opp tidas sug etter konkret kunnskap, felles verdier og en samlende norsk kultur. Høyres politikk er dessuten i tråd med Arbeiderpartiets kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som nettopp har vektlagt behovet for å styrke elevenes kunnskaper om felles historie, kulturarv og tradisjoner. Da gjenstår bare å gjøre ambisjonene til konkret politikk.