Det snakkes og skrives om innvandring. For eller imot? Hvor mange, hvor få? Kvoter og tall … Debatten går som trafikkstøy i det fjerne som aldri tar slutt. Vondt? Ja! For både gamle borgere og nye landsmenn! En eksistensiell byll som ingen har vett eller mot til å ta hull på! For handler det dypest sett om etnisk borger eller innvandrer? Eller om noe grunnleggende i politisk forvaltning og mentalitet – som er årsak til hele byllen? Den mentaliteten går ut på at «når det kjem framande til gards», kjem både graut og skinke på bordet, varme i stova og husly for natta. Arbeidsfolka må ta til takke med vassgraut og mørke stuer. Norge møter fremmedfolk med storslagen raushet og omtanke – mens egne gardsfolk er det ikke så nøye med, verken da eller nå! Da vokser det selvfølgelig fram både misnøye, uro, harme og skuling til de som blir begunstiget! Er detta rektig da? Det er ikke framandfolka sin skyld, men Storbonden som ikke også tar vare på sine egne – folka som jobber på garden og får kornet og høyet i hus!