I diskusjonene om et eventuelt norsk EU-medlemskap lever det en forestilling om at et overnasjonalt Europa er en slags uunngåelig utviklingsvei for kontinentet. I skriftet «Om Europas forfatning» (2011) framstilte den tyske filosofen Jürgen Habermas EU som en «overgang til det kosmopolitiske fellesskap av stater og verdensborgere som Kant hadde drømt om». Rune Slagstad, som selv har skrevet om et postnasjonalt regimeskifte og en ny «postnasjonal konstellasjon», der nasjonalstaten ikke lenger er en selvfølgelig institusjonell ramme, har karakterisert Habermas som «det postnasjonale EU-prosjektets fremste sosialdemokratiske dannelsesagent». Ettersom EU ble oppfattet som en overlegen og framtidsrettet konstruksjon, ja, selve framtida, ble Norges doble nei av mange EU-tilhengere sett på som bakstreversk – noe som før eller siden måtte repareres med en tilslutning til det uavvendelige.