Austen og hennes fuckboys

Er «Northanger Abbey» egentlig samfunnskritisk? Og hvorfor er mennene så skrekkelige? Klassekampen skygget en lesesirkel.

Selma Stormyren Larsen (tekst) og Anniken C. Mohr (foto)

200 år seinere: «Northanger Abbey» var en av de første bøkene Jane Austen skrev. Har den holdt seg? Fra venstre: Anita Christensen, Mari Fløystad Juliebø, Olivia McIntyre, Victoria Winsnes og Johanne Gullberg på lesesirkel.

I åpningen av «Northanger Abbey» kommer forfatteren med en formaning: Fordi det er gått så mange år siden verket ble ferdigstilt, kan noen deler av det være heller «utdaterte».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Film

Helhjertet om halvbrødre

Varmt, vittig og virkelighetsnært fra Cork i Irland.

Jon Hagene

Snipp, snipp: Alle er flinke til ett eller annet; Christy (Danny Power) er god med saksen. Foto: Arthaus

Christy

(Irland, 2025)

Regi: Brendan Canty

Manus: Alan O’Gorman

Drama / 1t. 34min. / Kino

Brendan Canty er en relativt ukjent filmskaper, i hvert fall i Norge. I 2019 fikk han mye oppmerksomhet for sin kortfilm «Christy», som etter hvert ble videreutviklet og forlenget til en spillefilm. Tidligere i år vant langfilmen (som stadig heter «Christy») prisen for beste irske film under Galway filmfestival, Grand Prix under Berlin filmfestival – og publikumsprisen under Haugesund filmfestival.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Film

Voldsom tragikomedie

Vanvittig, voldelig og veldig mørk dansk komedie.

Jon Hagene

Ingen søskenidyll: Den psykisk plagede Manfred (Mads Mikkelsen) må vente 15 år på at bankranerbroren Anker (Nikolaj Lie Kaas) skal slippe ut av fengsel. Hjemkomsten blir ikke lett. Foto: Rolf Konow/ NFD

Den siste viking

(Danmark, 2025)

Regi og manus: Anders Thomas Jensen

Svart komedie/ 1 t. 55 min./ Kino

I 2020 kom Anders Thomas Jensens forrige film, «Rettferdighetens ryttere»; også det en voldelig komedie med Nikolaj Lie Kaas, Mads Mikkelsen, Lars Brygmann og Nicolas Bro i hovedrollene. Selv om filmene er nøyaktig like lange og begge benytter seg av (u)rimelig friske sammenstillinger av grov vold og slapstick, hvis kontraster produserer en bisarr komikk – som takket være et fullstendig fravær av sentimentalitet fungerer overraskende godt – så skiller de seg litt fra hverandre.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn