Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.»

«Prisen for å mislykkes er høy.»

Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om. Vedum advarte mot å bruke forhandlingene til å krangle om olje og gass og helseforetaksmodellen, som det er stor uenighet om. «Hvis vi tar opp alt mulig annet enn budsjett­saker, tror jeg det ender med krangel i stedet for å finne løsninger», sa han.

Prisen for å mislykkes er høy. «Jeg er livredd for at vi skal bruke tre år på å krangle – og så kan Listhaug stå der og smile og skyte ballen i mål om to og fire år», sa Martinussen. «Det er et omland der ute, som har et intenst ønske om at vi skal feile. De vil karakterisere oss som uansvarlige, kaotiske, og le seg i hjel hvis vi ikke lykkes», sa Brenna, som mente det var en fordel at de var forskjellige. «Du kan si mye om Trygve og meg, men helt like er vi ikke, og det er bra, for da kan vi appellere til ulike folk på litt ulike måter. Summen av de menneskene vi når ut til sammen, er veldig mye større og sterkere enn det vi får til hver for oss», sa Aps parlamentariske leder. Konklusjonen så langt er altså at det ikke er noen grense for hva de rødgrønne kan få til så lenge de står sammen og ikke ødsler kreftene på det som skiller. Så får vi se om den gode stemningen Fagforbundet har lagt til rette for, lar seg omsette i håndfaste politiske resultater.