Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer.

«De utvekslet gaver ved religiøse høytider.»

Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep. De husker godt skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Etter et angrep på et kulturarrangement og en synagoge i København i Danmark i 2015, samlet norske muslimer seg for å slå ring om synagogen i Oslo. De sa at de ikke ønsket at noen få ekstreme skulle få snakke på vegne av dem, og de framholdt at jøder, muslimer og alle andre må stå sammen mot vold og terrorisme. Det var en enkel, men kraftfull manifestasjon av solidaritet. Terrorangrep er ment å skape frykt og rive oss fra hverandre. Svaret må være å vise at vi står solidarisk sammen, uavhengig av religiøse og kulturelle forskjeller.

Det er nok av dem som tenner hatets flamme akkurat nå. De forteller oss på nett og i gatene at folk fra ulike kulturer ikke kan leve sammen, at muslimer vil ta over Vesten, og at jødiske nettverk egentlig styrer det meste. Men hverdagen er ikke slik, og det var den heller ikke i Manchester. Drapsofferet Adrian Daulby beskrives som en fin mann av sin muslimske nabo gjennom 20 år. De utvekslet gaver ved hverandres religiøse høytider, og han kjente ungene i nabolaget. I en tid hvor både moskeer og synagoger er mål for angrep, må vi klare å samles om andre fortellinger enn dem som splitter oss. Når verden brenner, må vi bære vann og vise omsorg med minoriteter som lever i frykt.