I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar.

«Han mener SV gjør norsk politikk til et gissel.»

Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen. Derfor konkluderer han med at aktivisme rettet mot norske forbindelser med Israel ikke handler om å påvirke verden, «men om oss selv». Andresen mener avsløringene i sommer om Oljefondets Israel-investeringer skapte unødig hastverk i et system som fungerer akkurat som det skal. Vi burde alle heller ventet på en vanlig prosess i Etikkrådet. Andresen hopper elegant over det faktum at vi ikke hadde hatt noe etikkråd i det hele tatt uten at blant andre SV i sin tid kjempet det fram.

I et intervju med NTB inntar tre Midtøsten-forskere motsatt posisjon av Minerva. De hevder en europeisk boikott ville hatt stor betydning for Israels evne til å føre krigen, fordi EU er Israels største handelspartner. En av dem, italienske Nathalie Tocci, sier Tysklands nylige beslutning om å stoppe våpeneksport «allerede skaper problemer for Israels planer om å ta kontroll over Gaza». Ville Tyskland kommet til en slik konklusjon uten prosessen mot Israel i den internasjonale domstol og anerkjennelsene av Palestina? Ikke bare er det himmelropende arrogant av Andresen å kalle Gaza-engasjementet for «avmaktens aktivisme». Det tilslører også betydningen av den internasjonale opinionsendringen. De virkelig avmektige er snarere deler av høyresida, som ikke ser behov for å gjøre noe som helst.