«De var unge, modige og utrolig talentfulle», sa regissør Tonje Hessen Schei til Klassekampen torsdag. Hun snakket om sine fire palestinske kollegaer, som var med på å lage dokumentaren «Praying for Armageddon» (2023) – og som nå er døde. Én etter én er de blitt drept av israelske bomber siden krigen brøt ut i 2023. Schei fikk det bekreftet i juni, og nå er hun i sorg. Dessverre er hun ikke aleine om å ha mistet kollegaer i Gaza de siste snart to årene: Gjennom kunst, forskning, film, journalistikk og så mye annet arbeid er mange utenfor Gaza knyttet sammen med palestinere.

«Det vil ikke bli mindre, men mer politikk i musikken.»

Det er en av grunnene til at det får absurde utslag når musikere bes holde seg utenfor politikken. I disse dager blåser det friskt omkring den britiske festivalen Glastonbury, som gikk av stabelen forrige helg. Både den irske rapgruppa Kneecap og den engelske pønkduoen Bob Vylan har mottatt massiv kritikk etter at de ropte Israel-kritiske slagord under konsertene sine. Allerede før festivalen hadde statsminister Keir Starmer vært kritisk til å la Kneecap spille, og etterpå har han fordømt uttalelsene fra Bob Vylan, som skal ha ropt «fri, fri Palestina» og «død over IDF» fra scenen. Etterpå har BBC fått krass kritikk for ikke å fjerne videoene av konsertene raskt nok, og politiet har formelt åpnet etterforskning av både Kneecap og Bob Vylans konserter.

Det er grunn til å stille spørsmål ved slagordet «død over IDF», men å ville knuse militærapparatet til en stat som i løpet av halvannet år har utradert hele byer, blokkert livsnødvendige forsyninger og tatt livet av titalls tusen barn, må være en legitim ytring. Anine Kierulf har sammenliknet utsagnet med «knus homolobbyen» eller «knus patriarkatet». Den politiske innblandingen får det til å virke som om det kun er et par band som er kritiske til Israel, påpekte den australske musikeren Amy Taylor i Amyl and the Sniffers, som også spilte på Glastonbury. Det er feil: Støttemarkeringene til Palestina har gjennomsyret festivalen. Inntil angrepene på Gazastripa tar slutt, vil det ikke bli mindre, men mer politikk i musikken, sier Taylor. Inntil det vil ikke musikken – eller kunsten for øvrig – «bare» være musikk.