Jeg skriver disse minneordene til Dag i stor sorg, en sorg som jeg ennå ikke har rukket å ta innover meg. Det kjennes uvirkelig, at han ikke er her lenger, at hans stemme er stilnet. Hvordan skal vi klare oss nå? tenker jeg. Han har liksom pekt ut retningen, i bok etter bok, i det som er blitt seksti år. Men bøkene står igjen! Når jeg har følt meg fortvilet eller urolig, har jeg ofte gått til bøkene hans, lest noen sider, og straks kjent meg oppløftet, rolig, gjerne munter. Det har med språket å gjøre, med setninger som kan bryte grammatikalske og syntaktiske regler, men som stadig lander på en elegant og uventet måte som skaper en egen skjønnhet. Og det har med blikket å gjøre, nærværet, de mange slående bildene, hvordan han så samfunnet, hvordan han viste fram motsetninger og alt det som i litteraturen – som i livet – ikke går opp.