«Diplomati er å skjønne hvordan motparten tenker, og få til så mye som mulig av det man selv mener er viktig, innenfor den andres mulighetsrom», skrev Russland-forsker Julie Wilhelmsen i Aftenposten i går. Akkurat nå, mener hun, er diplomatiet for å løse Ukraina-krigen i ferd med å kuppes av Donald Trump og Vladimir Putin. Hva skal Norge og Europa gjøre da? Prinsipielt og moralsk er det åpenbart riktig å presse aggressoren Russland tilbake til situasjonen før annekteringen av Krym i 2014. På kort sikt er det likevel lite realistisk, særlig når USA stanser våpenstøtte og etterretningshjelp til Ukraina. Europeiske planer om opprustning ligger årevis fram i tid. Uansett hvor tapre ukrainske soldater er, er det vanskelig å slå Russland uten amerikansk støtte. Den intense, europeiske møtevirksomheten handler derfor fortsatt primært om å få USA og Ukraina til møtebordet igjen.

«Vil Putin stå ved en avtale?»

Den siste uka har vist at europeiske land står i skvis mellom supermakter med ledere vi er uenige om hvordan vi skal forstå. Både Putin og Trump vil åpenbart hanke inn seire de kan vise til hjemmepublikummet. En fredsavtale langs de linjer USA har skissert, vil fungere godt for begge. Ukraina blir derimot presset til å gi fra seg store områder og lukrative mineralavtaler. Det er også uklart hvem som skal finansiere gjenoppbyggingen av landet. Russland får dessuten en aksept og belønning for sin innblanding i postsovjetiske land. Folkets egenvilje og retningsvalg blir underordnet en stormaktsdeal. Det kan likevel bli resultatet. Kanskje er dette mulighetsrommet som fins i dag, vel å merke hvis ukrainerne går med på det.

En slik avtale har mange løse tråder. Hvordan skal europeiske stater forholde seg dersom folk i Belarus kaster sin diktator, og Russland rykker inn? Kan Rest-Ukraina rustes til å motstå eventuell ny russisk aggresjon i gjenværende områder, eller fører det til nye militære konflikter? Vil Putin i det hele tatt stå ved en avtale? Kanskje må europeisk diplomati arbeide for at framtida vil åpne for andre muligheter enn de vi ser i dag. Akkurat nå står vi i skvis mellom to sterke menn som har andre interesser enn Europa. De er handlekraftige og skyr få midler for å få det som de vil.