Den amerikanske komikeren Groucho Marx oppsummerte politikkens vesen slik: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre.» Idealet er selvfølgelig at politikere holder fast på sine verdier, også i møte med sterk motstand og mektige menn. I realiteten råder pragmatikken oftere enn vi liker å innrømme. Se bare på storpolitikken de siste ukene: USAs president forhandler fram en våpenhvile i Ukraina over hodene både ukrainerne og europeiske land. Han kaller Ukrainas president en diktator og sier at Europa selv må stå for håndhevelsen av en fredsavtale. Når den innledende bestyrtelsen har dempet seg, reiser først Frankrikes og så Storbritannias statsledere til Washington for å forsikre seg om at de fortsatt er på godsida til Det hvite hus. Samtidig som europeiske land smir nye bånd seg imellom, så pleies båndene over Atlanterhavet med klask på hverandres lår og endatil et brev fra kong Charles III.

«Nå er det makta som rår på den globale scenen.»

Etter sikkerhetskonferansen i München ristet mang en europeisk statsleder på hodet over det mulige endeliktet for den såkalte regelbaserte verdensorden. Men ikke før hadde kristenkonservative Fredrich Merz blitt kronet som valgvinner i Tyskland, før han inviterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu på besøk til tross for at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt en arrestordre på ham. Tyskland er som statspart i ICC forpliktet til å pågripe Netanyahu. Å gå mot Roma-traktatens forpliktelser underminerer et skjørt juridisk system for å straffeforfølge ansvarlige for folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Men hva betyr vel det, når det er ens nære venner som står tiltalt?

Nå er det makta som rår på den globale scenen, og da har ikke folkerett og internasjonale domstoler gode kår. Smisk og smiger av den sterke mann later til å ha blitt den foretrukne politiske omgangsformen, mens Europa ser gjennom fingrene med angrep på verdier og institusjoner. Det passer utmerket for statslederne i Russland og Israel, som har gode dager. Taperne er de millionene av mennesker som utsettes for uhyrligheter mens de ansvarlige for lidelsene skåler med Vestens ledere.