Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I sitt lure hi

Framtidsnostalgiker Panda Bear glimter til når han vil.

Aslaug Olette Klausen

PANDABJØRN MED BIKKJE: Sannsynligvis på hjemmebane i Portugal. Foto: Chris Shonting

Panda Bear

Sinister Grift

Domino/Playground

For tre år siden så Portugal-bosatte Panda Bear og Sonic Boom mot 1960-tallets syre- og surferock. Resultatet var nydelige, neo-nostalgiske «Reset». Når Panda Bear nå utgir album som soloartist, igjen, fortsetter han med mye av det samme, om enn med andre samarbeidspartnere.

Panda Bear er kjent som Noah Lennox fra det sjangerdefinerende amerikanske indie-bandet Animal Collective, og her bidrar samtlige medlemmer i kollektivet. Riktignok hver for seg, men med bandkompis Josh «Deakin» Dibb som medprodusent. I tillegg høres kjæresten Rivka Ravede (Spirit of the Beehive) og fjorårssensasjonen Cindy Lee, som lekkert gjør den første gitarsoloen på et Panda Bear-album, på «Defense».

Panda Bears metode minner stadig mer om klipp og lim fra ulike samspill, som så flikkes i etterkant til noe som til forveksling likner mer organisert organisk materie. Nå låter det likevel enklere, mindre pretensiøst og lettere tilgjengelig enn før, nesten så man kunne kalle det pop.

«Nesten så man kunne kalle det pop»

Noe kan tilskrives inspirasjon fra Sonic Booms mantra om klarhet eller enkelhet («simplicity»). Som i åpningssporet «Praise», der Panda Bear ikke skjuler at Beach Boys er en vesentlig inspirasjonskilde. Noe han heller ikke gjør et par spor senere, i «50mg» eller i «Ends Meet» og «Just as Well». Sistnevnte dessverre også en påminnelse om at det er en forskjell mellom å forenkle og gjøre noe direkte enkelt.

Men Panda Bear er samtidig for smart og skaperkraftig til at dette låter som noen simpel gjenbruks-svindel, albumtittelen tatt i mente. Innimellom glimter «Sinister Grift» nemlig til med å være noe langt mer enn nok en nostalgitripp, særlig på «Anywhere but Here», der datteren bidrar, morsomme «Ferry Lady», balladen «Elegy for Noah Lu» og ikke minst, allerede nevnte «Defense», som avslutter skiva.

På sitt beste vitner albumet om en ny åpenhet for å inkludere lytteren. Likevel hadde dette hørtes enda friskere ut om ikke Panda Bear selv var med på å lage bedre og freidigere plater tidligere.

musikk@klassekampen.no

Album

Skreddersydd soul

Utsøkt retrolyd fra L.A. med betydelige meksikanske innslag.

Tom Skjeklesæther

The Altons

Heartache in Room 14

Daptone

Plateselskapet Daptone har blitt synonymt med utsøkt innspilt oldies-soul, her med debutalbumet til en kvintett fra det levende soulmiljøet sørøst i Los Angeles. Derfra spiller de skreddersydd soulmusikk etter 1960-tallets originale mønster, som smyger seg ut av bil-høyttalerne som en mild sommerbris.

The Altons har krydret dette med allehånde latin perkusjon, som kastanjetter, maracas, bongotrommer og triangel, ved siden av nennsom marimba og vibrafon.

«Waiting» slår, nei vent, lirker an tonen. Sangerinne Adriana Flores har en stemme som nesten krever at den må barduneres fast til det mildt skvulpende kompet. «Tangled Up in You» fortsetter i like påholdent tempo, kjærlighetserklæringen kommer slettstrøkent.

«Vet hvor de kommer fra og hvor de vil»

«Perdóname», som ikke må forveksles med Demis Roussos-sangen fra 1975, er et lavmælt rop om tilgivelse, som understreker at The Altons spiller i en verden med betydelige meksikanske innslag. Det kommer også til uttrykk i «Del Cielo te Cuido», som betyr sånn cirka at noen vil holde øye med deg, fra himmelen.

Nå antyder The Altons via albumtittelen at kjærlighetssorgen skulle begrense seg bare til ett rom, nummer 14. Det stemmer ikke helt, i mine ører er det rett og slett gjennomgangstemaet tvers gjennom alle de ti sangene som utgjør plata, helt til den avsluttende, blåser-fargede «Show Your Love».

The Altons vet hvor de kommer fra og hvor de vil hen. Det innebærer å lage musikk som trykker på en svært behagelig pauseknapp.

musikk@klassekampen.no

Album

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Sam Fender

People Watching

Universal

Den britiske Bruce kommer åpenbart ikke fra New Jersey, men fra North Shields ved Newcastle – som garantert er arbeiderklasse nok – med tekster som kunne vært overskuddsmateriale fra Springsteen-sangboka. Ja, her er det til og med vers som begynner: My old man worked on the rail yard. Og selvsagt er det et problem at heartland-rocken til Fender mangler originalitet, akkurat som det er et problem at sangene mangler språklig presisjon til å uttrykke alle de store følelsene han føler. Da er det dessuten ingen fordel å ha med Adam Granduciel fra War on Drugs som produsent. Låtene blåses opp og får litt smør på flesket uten å tåle den ekstra vekta.