Honningbarna

Soft spot

Nye blanke

I intro-sporet «Alt går over, noe varer» lukker Honningbarna-frontfigur Edvard Valberg dataen og spoler tida tilbake. Han forteller om oppveksten og kommer med bekjennelser, grubler over øyeblikk av misforståelser og øyeblikk av smålighet. Alt sammen eksempler på hendelser som har truffet ømme punkter.

En raslende bass trer sakte frem, mens trommestikkene tikker som en klokke på speed. Denne klokka vil du ikke ha på stueveggen. Etter tre og et halvt minutt med prat eksploderer bandet i ellevill ekstase.

Honningbarna er tilbake med sitt sjuende album, etter det kraftig hyllede «Animorphs» fra 2022, også denne gang med Erlend Mokkelbost som produsent. Forrige album markerte et slags nytt kapittel for punkrockbandet, da to av medlemmene sa takk for seg og ble skiftet ut med svenskene Tomas Berglund og Johan Hansson Liljeberg på henholdsvis bass og gitar.

Men merk først som sist at «Soft spot» ikke er særlig soft i den forstand man kanskje forventer. Her er det fullt mulig å pådra seg nakkesleng av fengende låter som gnistrer av lidenskap og energi. Strengeinstrumentene er på krigsstien mens den alarmerende lyden tvinger pulsen opp og setter kroppen i beredskap – i herlig kontrast til den lavmælte humoren og satiren til Valberg.

De ofte komiske tekstene blomstrer i møte med musikken. Som når Valberg primalskriker: Alt går oveeer / men noe varer lengeeeer på andrelåta «Schäfer», etter krampaktige insistering om at Æ e glad!!! Mens en urovekkende og ulende «MP5» henvender seg bekymret og direkte til Kristian Valen, før den ekspanderer i synthsprut og deilig støy.

Humoren sitter i tonefall og timing. På «Ultraøyer» synger Valberg: Æ har sett Picasso / det ække sånn fjes ser ut. Og på «God gutt» melder han: Ingen makt til han, mildt vær til deg, som om han var et ondt barn som slengte ut forbannelser i barnehagen.

«Dette er musikk som vil noe»

Menneskelig naivitet, det barnslige og det banale, settes opp mot en ganske så brutal virkelighet. Innholdet her er like kontrastfylt og – paradoksalt nok – harmonerende som coverarten, der en ung gutt på hesteryggen steiler foran en sosialrealistisk mursteinsblokk. Bildet er tatt av den australske fotojournalisten James Horan, og viser en av Dublins Pony Boys, tøffe ryttere i Nike og Adidas fra byens urbane strøk.

Det er nemlig en balanse og en dynamikk her som gjør at hver eneste bestanddel har en avgjørende funksjon, i sanger preget av umiddelbarhet. Dette er musikk som vil noe.

«God gutt» blander bassladde toner, industriell estetikk og techno med nikk til Depeche Mode. «Ultraøyer» virker inspirert av både Nine Inch Nails og nu metal, ispedd tiltalende synther.

Atter andre spor sender tankene til den mer rocka delen av postpunk-revivalen på 00-tallet, kanskje i stil med Arctic Monkeys og Bloc Party, med dramatiske og dominerende gitarer på låter som «Amor fati». Mens «Festen som aldri stopper» kan sende en i retning det beste av det «gamle» The Killers, og passende nok påkaller gaulende allsang.

«Soft spot» preges av en virilitet, en kreativ glede som oppleves befriende rå og som skriker ut et slags kollektivt raseri over tida vi lever i, uten å være overtydelig eller selvhøytidelig. Gjennomgående er det en dypere eksistensialisme som trenger fram i denne tilsynelatende meningsløse tilværelsen kjennetegnet av new public management.

Sistesporet kommer attpåtil med en Albert Camus-referanse. Camus’ idé om absurdismen handler om at livet ikke har noen som helst mening – utover den du finner selv. Her er det åpenbart hva som gir mening: gnistrende musikk. Det er i hvert fall min soft spot.