En av de første assosiasjonene man får når man tenker på India, er guruen. Latterliggjort, skandalisert, opphøyet – oppfatningene er mange. Den opplyste åndelige læreren er en eldgammel religiøs figur tilbake til Buddha og vel så det.

Man skulle kanskje tro at rollen som opplyst vismann fikk minkende betydning i vår moderne tid. Men det motsatte har øyensynlig skjedd. Moderne medier har gjort det enkelt å spre budskapet på en måte Buddha bare kunne drømme om. Guruer er blitt en sentral del av den stolte hinduistiske identitet som nasjonalister løfter fram, og de får innflytelse i politikken. Yogier har også fått suksess i Vesten, særlig etter at Beatles satt andektig ved føttene til Maharishi Mahesh Yogi.

En guru er person som har nådd så langt i sin åndelige utvikling at han (eller sjeldnere hun) kan veilede andre, anspore til åndelig vekst og bringe frelse. Svært mange hinduer følger en guru i tillegg til sin(e) favorittgud(er). Guruen kommer i mange former, fra lokale størrelser til megaguruer som mirakelmannen Sathya Sai Baba (1926-2011), den sørindiske kvinnen Amma (1953-), kjent som «the hugging saint», og provokative Osho (1931-1990). Noen bygger på etablerte religiøse tradisjoner, andre er mer eklektiske, noen slår mest an blant indere, andre hos et vestlig publikum.

«Guruens status bygger kun på karismatisk autoritet»

Svært mange hinduer, også topp-politikere, følger en guru. Statsminister Modi var for eksempel en hengiven disippel av Dayananda Saraswati (1930-2015). Indira Gandhi, statsminister fra det mer sekulære Kongresspartiet, var tett knyttet til og søkte råd hos sin guru Dhirendra Brahmachari (1924-1994), som hun visstnok besøkte hver uke. Noen er mer omstridte. I dag er Baba Ramdev en av Indias mektigste menn – yoga-guru og styrtrik forretningsmann gjennom sitt multinasjonale selskap Patanjali, som selger kosmetikk, helsekost og ayurvedisk medisin. Selskapet ble i fjor stilt for retten for misvisende markedsføring for medisiner, blant annet for Coronil, som angivelig skulle kurere covid-19. Ramdev har sterke bånd til Modi og BJP, og medier har spekulert i om dette er grunnen til at han lenge slapp lett unna anklagene.

På den andre siden har man en guru med internasjonal appell som Sadhguru (1957-). Han har deltatt på amerikanske The Daily Show og gjestet nylig Joe Rogans megapopulære podkast. Han besøkte faktisk Norge i fjor og talte i Stortinget uten at det fikk særlig oppmerksomhet – som vanlig når indiske storheter besøker oss. Sadhguru framstår nokså nedpå og «jordet», her er det lite mirakler og magiske evner, desto mer vekt på humanitært arbeid. Organisasjonen Isha Foundation setter miljøvern og særlig forringelsen av matjord høyt på dagsorden. Sadhguru selv gir råd om alle mulige tema, ofte om kosthold og helse – et indisk favorittemne.

Gurustatus er ikke noe man arver, men noe man oppnår individuelt, ofte gjennom å være disippel av en guru i en linje som kan strekke seg langt tilbake i tid. Dette i motsetning til presten (brahminen), en annen sentral religiøs rolle i hinduismen, som bygger på arv, kastetilhørighet og videreføring av tradisjon. Guruer kan komme fra ulike kaster og sosiale bakgrunner, men et åndelig gjennombrudd må uansett ligge til grunn. Sjekk gjerne nevnte Sadhgurus Ted Talk, hvor han beskriver sitt gjennombrudd som 25-åring, etter et til da nokså ordinært liv. Opplevelsen hadde flere med typiske trekk for en såkalt mystisk erfaring: En slags ego-oppløsning der man blir «ett med alt», eller som han selv sa det: «jeg visste ikke hva som var meg og hva som ikke var meg». Han opplevde også å bli «rykket ut av tiden» – fire og en halv time opplevdes som fem-ti minutter. Sist, men ikke minst oppnådde han en dyp, ordløs og livsendrende innsikt.

Gururollen er altså knyttet til en særegen indisk verdensoppfatning. Hinduer ser livet som en reise som strekker seg over mange fødsler, hvor det er en reell mulighet for å nå et annet, «høyere» nivå av virkelighet – som guruen da har nådd. Han trenger altså ikke være belest eller ha høye akademiske grader – ikke sjelden blir boklig lærdom sett litt ned på i slike tradisjoner – og står slik sett i motsetning til våre vestlige «akademiske guruer». Guruens status bygger kun på det Max Weber kalte karismatisk autoritet – det er ikke nok å hevde at man er åndelig langt fremskreden, man må framstå overbevisende. Og er man det, kan man få en nesten guddommelig autoritet. Dette blir ekstra potent når det bringes inn i politikken.