Dronningen av norsk politikk ved utgangen av 2024 er Sylvi Listhaug. Lederen av Fremskrittspartiet har ny garderobe, stor selvtillit og vinden i ryggen. På målinger er Frp landets største parti med god margin. På Norstats måling for NRK og Aftenposten denne uka får partiet en 27,7 prosent oppslutning. Også enkeltmålinger fra fylkene viser at Frp treffer noe i tidsånden: Partiet er størst i Rogaland. I Troms får Frp 30,3 prosent oppslutning i Infacts måling for Nordlys, milevis foran andreplassen, Arbeiderpartiet med 19 prosent. Frp gjør innhogg blant unge i byene, antakelig med god drahjelp av ungdomspartiets populære og allestedsnærværende leder Simen Velle. Dessuten trekker partiet til seg proteststemmer mot nedlegging i distriktene, dyre, grønne prosjekter og den rådende, markedsstyrte kraftpolitikken.
«Slike kutt er dypt usosiale.»
Andre partier kan finne trøst i at protestvelgeres kjærlighet ofte er flyktig. Ved juletider i 2020 ble Senterpartiet målt til over 22 prosent. På valgdagen høsten etter viste fasit 13,5 prosent. Men det skjedde ikke av seg selv. Blant annet tok Arbeiderpartiet politiske skritt for å sikre sin forankring i distrikter og blant arbeidsfolk med slagordet «Nå er det vanlige folks tur». Spørsmålet er hva som nå kreves for å snu den isblå høyrevinden. Fortsetter Høyre å falle, må partiet forlate den gemyttlige tonen som for tida preger forholdet til Frp. Først og fremst er det likevel partier som ønsker å holde Høyre og Frp utenfor regjeringskontorene, som må ta grep.
Flere saker kan mobilisere for partier til venstre. NHO og Norges nye lobbyorganisasjoner for rikfolk har kjørt hardt på for å fjerne formuesskatten, men de sliter både med egne fakta og å forsvare at flere av landets aller rikeste da blir nullskattytere. NHO-iveren for sykelønnskutt er også en potensiell vinnersak, fordi slike kutt er dypt usosiale og latterlig upopulære. Vel så viktig er det å nøytralisere Frp i kraftpolitikken. Utspillet fra programkomiteen i Arbeiderpartiet forrige uke om å skrote nye kabler til Danmark er en løfterik start. SV, Rødt og Sp kan presse på fra sine mindre EU-lojale hold. Det er hardt arbeid, men nødvendig om vi skal unngå blåblått storeslem i valget neste høst.
