Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Systemsvikt

Stortinget behandlet i går strømstøtte­ordningen, som videreføres fram til 1. juli 2026. Ordningen svekkes noe, ved at innslagspunktet økes fra 73 til 75 øre per kilowattime. I timene spotprisen er høyere enn dette, får husstandene støtte for 90 prosent av beløpet. Dette er definitivt bedre enn ingenting, men målt mot prisnivået på 33 øre i de ti årene før 2021, da de nye utenlandskablene til Tyskland og England kom, øker likevel husstandenes energiutgifter betydelig.

«Støre og Vedum som Knudsen og Castberg?»

Strømstøtteordningen er helt nødvendig i dagens situasjon, men det er et paradoks at staten bruker milliarder på subsidier for å sminke et underliggende markedssystem som er dysfunksjonelt. Det er også et grunnleggende problem at industri og næringsliv ikke får strømstøtte. Faste, lave priser har vært den viktigste konkurransefordelen for norsk eksportindustri og var en avgjørende begrunnelse for den massive vannkraftutbyggingen i etterkrigstida. Endringen av kraftsystemet, som nå er knyttet direkte til det europeiske spotmarkedet via utenlandskabler med stor kapasitet, har ikke hatt folkelig legitimitet. Begrunnelsene har vært direkte villedende, med påstander om at prisene i høyden ville øke marginalt.

Den norske kraftbransjen, med Statnett, Statkraft og Fornybar Norge i spissen, forsvarer markedssystemet med nebb og klør. Samtidig er det en økende forståelse for at systemet ikke er bærekraftig. I Dagens Næringsliv i går påpekte Kjell Roland, som var med i Energikommisjonen, at timespriser på strøm som sendes til husholdningene, samtidig som kraftinvesteringene overlates til markedet, ikke lenger løser samfunnets behov. Nå vokser en ny erkjennelse fram i flere europeiske land. Staten må styre utbyggingen av kraftsystemet, og prisene til husholdninger og industri kan ikke bestemmes av siste budgiver i Litauen. I den norske nomenklaturaen er det en helt grenseløs uvilje mot å endre markedssystemet for kraft – til tross for at premissene er kraftig endret. Nå kreves det ny, radikal tenkning på linje med det Gunnar Knudsen og Johan Castberg sto for da konsesjonslovene ble innført fra 1906. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum som vår tids Knudsen og Castberg? Det hadde vært noe, det! Men det er kanskje for mye forlangt.