Den markedsstyrte kraftpolitikken, der tyske gass- og kullpriser bestemmer prisnivået i Sør-Norge, er gnagsåret som aldri slutter å verke. I fjor vår satte regjeringen ned et strømprisutvalg som skulle utrede hvordan vi kunne gjenopprette kontrollen over de hjemlige prisene. Blant forslagene i mandatet var eget prisområde for strøm som eksporteres gjennom utenlandskablene og å skjelne mellom prisene i det innenlandske markedet og strømmen som går til kraftutveksling. Sps Marit Arnstad gikk da langt i å love systemendringer. Det var et brageløfte hun ikke klarte å holde.
«Det holder ikke lenger å skylde på Putin.»
Ekspertutvalget lovpriste i stedet dagens markedssystem for kraft. Det eneste botemiddelet mot høye priser var å sørge for et solid kraftoverskudd. Men som Are Tomasgard sa da han sammen med Ingvild Kjerkol fra Aps programkomité gikk mot å fornye de to kablene til Danmark: «Norge har fulle magasiner og nok av strøm, likevel får vi absurde priser.» Prisene er nå høyere enn det ekstreme nivået under Ukraina-krisa. Det holder ikke lenger å skylde på Putin.
Det er svært velkomment at det er krefter i Ap som nå vil ta tilbake kontrollen over de innenlandske strømprisene, men ved å peke på utenlandskablene, har Tomasgard og Kjerkol samtidig sluppet ånden ut av flaska. Alle de mer eller mindre oppfinnsomme bortforklaringene om hvorfor prisene i Norge er så høye, har falt til jorda. Det som gjenstår som det grunnleggende problemet er prissmitte gjennom utenlandskablene, der spesielt de to siste, til Tyskland og England, har bidratt. Å la være å fornye de to danmarkskablene er på ingen måte tilstrekkelig. Prissmitten må isoleres, slik at vi kan selge strøm dyrt når Europa trenger det, men uten at det rammer norske forbrukere og industri. Hvis regjeringen hadde skiftet kurs i kraftpolitikken, ville det fundamentalt ha endret det politiske kartet bare ni måneder før valget. Den ville skaffet seg en mulighet for igjen å komme på offensiven, med fornyet håp om rødgrønn seier. Prisen vil være å legge seg ut med markedssystemets portvoktere, men belønningen er befolkningens tillit. Eller som det het i Karl Johans kongemotto: «Folkets Kjærlighed, min Belønning».
