Vinteridrett på TV var nasjonsbygging fremfor alt, men også bot mot ensomhet og depresjon.

Den kalde, fine tida

KringsjåVintersportSandra Lillebø

STAFETT I MOTBAKKE: Bjørn Dæhlie gikk fjerde etappe i herrestafetten i langrenn, 4 x 10 kilometer, i Lillehammer-OL i 1994. Norge kom på andre plass bak Italia og foran Finland. Det norske stafettlaget besto av Sture Sivertsen, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie. Foto: Gorm Kallestad, NTB

I flere år, når det nærmet seg midten av mars, kjente jeg på en økende uro. Den aller siste verdenscuphelga i skiskyting ville snart være over, og tomheten i etterkant kjentes truende: Som om det som lå foran meg, bare var endeløse helgedager uten plan og struktur – en lang, nagende ensomhet.

Hvem skal snakke med idrettsforbundene?

Full alarm

KommentarKarin Haugen

Har du ikke hørt om henne? Hun har spilt håndball i tjue år! Mannen på tribunen var vantro. Jeg har ikke fjerneste anelse, men jeg er glad sønnen min vil spille håndball, sa jeg. Det vil si, tenkte jeg, jeg setter pris på det, helt til vi skal hjem og det er tid for vaffelkampen: Da gjelder det å aldri åpne for noe, men strene rett forbi utsalget av pølser, vafler og yoghurt og rett hjem til den daglige kampen for å få i barnet brokkoli. Bak oss et hav av barn som sleper sekkene sine mot gulvet og klager: Vær så snill, mamma, vær så snill.