Søndag skjedde det umulige. Assad-regimet i Syria kollapset, og ikke bare det: Opprørerne kunne ta hovedstaden Damaskus nærmest uten motstand. Det er sjokkerende at historien om Assad-dynastiet slutter på den måten. Fra 1970 til landet skled ut i borgerkrig i 2011, baserte regimet sin autoritet på et rikt nettverk av informanter. På alle gatehjørner og samfunnsnivåer hadde regimet rekruttert syrere som varslet oppover om tilløp til dissens. Slik fikk Assad-klanen oversikt og kontroll, mens vanlige syrere ble presset til å spionere på hverandre. Da den arabiske våren nådde Syria i 2011, spådde mange i Vesten at Bashar al-Assad ville bli styrtet raskt. I stedet slo han ned på demonstrasjonene med jernhånd, og klarte å klamre seg til makta. Siden har over en halv million mennesker mistet livet i en ufattelig brutal krig.
«Assad hadde ingen støtte i folket.»
At regimet nå kollapser uten reell kamp, forteller først og fremst at Assad ikke lenger hadde noen som helst støtte i folket. Da det ble klart at Iran og Russland ikke lenger ville holde regimet kunstig i live, forsvant alt som måtte være igjen av kampvilje i hæren. Enn så lenge går maktovertakelsen fredelig for seg. I dagens avis forteller Ap-stortingsrepresentant Mani Hussaini, som selv er født i og levde sine første tolv år i Syria, om de sterke følelsene som virvles opp nå: «Det er uvirkelig for mange av oss som er født der, og en veldig stor glede over at en tyrann har falt.»
Det er lett å forstå gleden og sjokket til Hussaini. I dagene og ukene som kommer, er det verdt å holde fast ved forbløffelsen. De siste dagers uforutsigbare drama forteller at det er liten grunn til å være skråsikker på hvordan dette utvikler seg framover. HTS-militsen som til slutt styrtet Assad, har vokst ut av den islamistiske Al Qaida-bevegelsen. Kurdere, kristne og alawitter i Syria har all grunn til å være bekymret i dag, til tross for at HTS lover å beskytte landets minoriteter. Likeledes er det vanskelig å spå hvordan Assad-regimets fall vil påvirke maktforholdene i regionen. For å ta ett eksempel: Assad-regimet var blant Israels hovedfiender, men det er ikke opplagt at forholdet mellom Israel og Syria vil bedre seg nå. Noe vet vi, dog: Iran og Russland har mistet en meget viktig alliert i Midtøsten. Syrerne har mistet en diktator.