Historiker Finn Olstad reflekterer i et intervju her i avisa tidligere i år over det eksepsjonelle ved neiet til EU for 30 år siden. «EU-kampen på 1990-tallet – det er jo ingen som egentlig har skjønt hvordan det kunne skje. Alt lå til rette for at det skulle bli ja, så ble det nei, nesten nøyaktig som i 1972. En blåkopi. 95 prosent av kommunene fikk det samme flertallet i 1994 som 22 år tidligere. Alt var endret, men folk stemte likevel helt likt. Det er gåtefullt», sier han. Og ja, for den som leste aviser og fulgte med på ledende politikere på den tida, var det forunderlig at nei-sida kunne vinne fram til tross for tunge og massive ja-krefter. De samfunnsbærende krefter, statsministeren og så godt som hele eliten i norsk politikk, organisasjonsliv og medier, kjempet for å få Norge inn i EU.

«Nei-bevegelsen samlet motkulturene.»

I årene som har gått, har vi sett flere valg­rystelser langs liknende demografiske skillelinjer som det norske neiet. Det var neglisjert distrikts­befolkning som stemte fram britenes brexit og Donald Trump, og som har bidratt til veksten til ytre høyre i land etter land i Europa. Tyngdepunktet i den norske nei-­bevegelsen lå derimot til venstre, og den politiske alliansen mot norsk EU-medlemskap bidro til det rødgrønne regjeringsprosjektet i 2005. Nei til EU var en brei front, som favnet langt inn i Arbeiderpartiet og LO. Spørsmålet er hvordan alliansen skal opprettholdes i vår tid. Hvor går norske bygder og småbyer om staten trekker seg tilbake og arbeidsplassene forsvinner?

Den norske nei-bevegelsen ble formet av dyktige strateger, som bygget på det beste fra norsk, demokratisk tradisjon. Det var Markeds-Norge mot Samholds-Norge, slik daværende Nei til EU-leder Kristen Nygaard formulerte det. Begrepene er gode å ha også i dag, hvor modernisering, marked og sentralisering fortsatt er tunge krefter. I Norge samlet nei-bevegelsen motkulturene ­– alle de som så at det finnes intelligent liv og frodig kultur utenfor storbyens salonger. Det er en arv det er verdt å ta vare på. Et progressivt nei er en motvekt til at ytre høyre vokser seg sterkt i distriktene. Om det skulle blåse opp til ny EU-kamp, har Norge en stolt tradisjon å bygge videre på. Mot alle odds.