Mot er den viktigste av dyder, for uten mot kan du ikke konsekvent utøve noen annen dyd.» Dette Maya Angelou-sitatet både innleder og avrunder boka «De flinkeste slutter». Malplassert sitatbruk er blant svakhetene med André Mundals likevel interessante bok, der rammefortellingen er forfatterens vei fra forsvar og diplomati til konsulentbransjen. Det uttalte målet er å belyse hvordan dagens styring av offentlig sektor prioriterer system fremfor mennesker. En annen ny bok med beslektet tema, og der forfatteren definitivt må sies å være modig, er «Lederismen». For professor Tom Karp regelrett slakter sitt eget fag: ledelse som fagdisiplin og samfunnsideologi.

Begge forfatterne er bekymret for at ansatte ser ut til å rømme fra offentlig sektor. De virker også enige om at dagens ledelses- og styringssystem bidrar sterkt til dette. Mundal har flere interessante observasjoner av hvordan lojalitet til systemet og dets krav er blitt viktigere enn å levere på samfunnsoppdraget, og på hvordan systemet forsvarer seg mot all kritikk. Her kan nok mange offentlig ansatte kjenne seg igjen.

Likevel bør Mundals bok leses som et symptom på heller enn en analyse av samtiden. For Mundal surfer på samtidens dyrking av individ og talent. I tråd med tidens trender forveksler han egeninteresse med samfunnsinteresse. At det oppleves som meningsfylt for Mundal personlig å gå fra offentlig sektor til konsulentbransjen, er det liten grunn til å tvile på. Problemet er at han forsøker å rettferdiggjøre sine valg som noe som også er til fellesskapets beste.

«Vi er forført av lederne og ledelses­industrien»

Mundal omtaler seg selv som sosialdemokrat, men det er få allment sosiale hensyn og lite demokratisk sinnelag å spore i hans løsninger. Mundal vil ha mer flinkisvelde, meritokrati. og skriver frem en merkelig analyse der meritokrati egentlig er sosialdemokratiets kjerne. Ellers er løsningene hans en tverrpolitisk stortingsproposisjon om offentlig sektor, etterlevelse av statens kvalifikasjonsprinsipp, uhildede samfunnsanalyser, sentralisering, mer objektiv resultatmåling av ansatte – og å lære av Singapore. Hvordan han får dette til stemme med idealer om «viktigheten av å omfavne menneskelig kompleksitet og utvikling» og «som samfunn trenger vi politikken sårt», er vanskelig å forstå – løsningene peker heller mot teknokrati eller autokrati. I avslutningen går det også helt galt. For Mundal ønsker seg også én samlende politisk visjon: «En slik visjon kan være hva som helst, bare den er fremtidsrettet.» Hva er igjen av sosialdemokratiske intensjoner her?

Mundals bok blir derimot interessant når den leses som et frustrasjonsutbrudd som griper til samtidens rådende tanker. Det er her Karps bok er briljant. For han beskriver hvordan vårt samfunn er blindt forelska i troen på individets kraft. Mer konkret: at vi er forført av lederne og ledelsesindustrien, som har egeninteresse i å fremheve seg selv som avgjørende for samfunnsutviklingen på alle nivåer. Lederismen er, ifølge Karp, en ideologi med overdreven stor tro på at en styrende profesjon av ledere skaper fremdrift, utvikling og endring i samfunnet. Her er det sterke bånd til tankene om at det er utvalgte enkelt­individer, det unike talentet og «de flinkeste» som beveger verden.

Karps insistering på verdien og effektiviteten i demokratiet er en stor styrke ved hans lederisme-analyse. Presist og effektivt viser han hvordan dyrking av ledelse blir en ideologi som står i veien for både god ledelse og effektiv produkt- og samfunnsutvikling – som begge drar nytte av hele mangfoldet av kompetanse i bedrifter og samfunnsliv. Regjeringen bør i sitt arbeid med tillitsreform i offentlig sektor foreta et storstilt innkjøp av boka «Lederisme». De kan gjerne også gi Tom Karp ansvar for et nytt utdanningsprogram for ledere i offentlig sektor.

Demokratiet trenger både ledere, talenter og frustrasjonsutbrudd som André Mundals bok. Likevel er det mer presserende å forsvaret demokratiets grunnideer, om at alles stemme har lik verdi, og at politikken av avhengig av meningsbrytning. Et skritt på veien er å forstå hvordan vår samtids rådende ideer om mer makt til «de flinkeste» på toppen undergraver forutsetningen for reelt fungerende demokrati der alle kan delta, ha innflytelse over egen hverdag og trives – også innen offentlig sektor. Men ikke minst, hvordan de samme ideene også kan bane vei for ledere med klare visjoner – om å knuse demokratiet for å fremme enkeltes egeninteresser.