Fra stuevinduet mitt, midt i Oslo, har jeg utsikt over nabolaget. Hvis jeg stiller meg i vinduskarmen og strekker meg på tærne, kan jeg kanskje skryte av å ha fjordgløtt, men det er ikke natur som dominerer fra utsiktspunktet mitt. Jeg ser naboblokkene, svart asfalt og den ganske triste luftegården til Oslo fengsel. Og midt i denne asfaltjungelen står et av mine favorittrær i livet. Det er en stor, gammel alm. Stammen buer seg elegant oppover, deler seg i mindre og mindre greiner, før den lager et høyt tak over gata. Fra fengselets luftegård tror jeg dette treet er det eneste grønne man kan se. Treet strekker greinene sine over den grå betongmuren, og nå om høsten faller de gule bladene ned over gata, fortauet og luftegården. Dette gamle treet har langsomt blitt bygget inn mens byen har utviklet seg rundt det. Nå står det alene og sperrer halve fortauet og halve sykkelstien. Midt i alt det grå lyser det opp som et grønt fyrtårn, et signal fra en annen dimensjon. Det er lett å overse det når man haster forbi, på vei til jobb eller barnehagen, men det er et essensielt element for at vi skal trives, vi som bor her i området.