Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Språket

Språklig renhet

Er kampanjen mot anglisismene egentlig en jålekampanje?

Klassekampen kjører denne høsten en kampanje mot anglisismer i norsk. Det ser ut til at dette er en kampanje det er lett å få støtte til blant Klassekampens lesere. Er det derfor avisa bruker så liten plass på å reflektere over hvorfor en slik kampanje skulle være nødvendig?

Da Harald Eia blei intervjua i avisa om bruken av anglisismer som committed og cutting edge, forteller han at snobben i ham velger vekk anglisismene: «Det er de lavere sjiktenes uvane. En som er høyere oppe i hierarkiet, snakker godt engelsk – og godt norsk. De som sauser det sammen, oppleves som enklere.»

SNOBB? Harald Eia.

Det Eia gjør, er å sette ord på den umiddelbare reaksjonen mange får når språk blandes – kodeveksling, som det heter på fagspråket. Den følelsesmessige reaksjonen rasjonaliseres, og den rasjonelle «forklaringa» virker igjen sann på grunn av følelsen. De fleste leserne av Klassekampen, som neppe tilhører «influensersjiktet», vil nok sette pris på å få bekrefta at de framstår distingverte og intelligente.

«Det er mange som gamer, men få som ‘gamer ludo’»

Men hvorfor oppfatter mange det som en uvane å blande norsk og engelsk? Forfatter og språkviter Helene Uri peker på at lesere irriterer seg og blir forstyrra, og at det oppfattes som jålespråk å snakke om purpose. Ellers trekkes språklige misforståelser fram. Men det er fullt mulig å irritere og forvirre folk med norske ord også. Så hva er det som gjør blandinga av engelsk og norsk så irriterende for folk?

Om kampanjen mot anglisismene handler om å beskytte norske ord, bygger den på en misforståelse. Lån av engelske ord vil ikke nødvendigvis fortrenge de norske, men de to orda kan få hver sin spesialiserte betydning, slik for eksempel spilling og gaming har, eller embrace og omfavne. Orda i disse ordpara betydde opprinnelig det samme, og var brukt i hvert sitt språk. I norsk i dag har ikke gaming akkurat samme bruk som spilling (som i seg sjøl er et lånord), men en litt mer spesialisert bruk. Det er mange som «gamer», men få som «gamer ludo».

Om kampanjen handler om å holde engelske ord ute av det norske språket, bygger kampanjen på en renhetsideologi som jeg ville tro Klassekampen til vanlig tar avstand fra. Som bokmålsgründeren Knud Knudsen sa: «Ethvert bokmål er et blandingsmål». Moderne norsk er iblanda nedertysk, høytysk, latin, fransk, dansk og svensk – for å nevne noen. Å holde språket «reint» virker naivt og litt tvilsomt.

Om kampanjen mot anglisismene handler om å gi råd om språkbruk (så man kan framstå «mer intelligent»), vil da kampanjen være noe annet enn en jålekampanje fordekt som en kampanje mot jålespråk? Et norsk-norsk språk vil vitne om språklig bevissthet, vil noen sikkert innvende. Vi trenger mer språklig bevissthet i diskusjonen om anglisismer, og vi må bli utfordra på hvilke holdninger og ideologier slike språksyn vitner om. Til nå har denne anti-engelskkampanjen vært prega av appelleringer til folk som «irriterer seg». Det blir som en omvendt Ibsen: «Jeg svarer kun, mitt kall er ei at spørge».