Jeg elsker Kristian Klausens litterære prosjekt. Særlig når det resulterer i gode bøker.
Even Teistung
Fiksjonalisert: Den virkelige Alexandr Alekhin med sine brikker. Foto: Library of Congress/Wikimedia Commons
Kristian Klausen
Alekhins forsvar
Roman
Cappelen Damm 2024, 95 sider
Litteratur er vidunderlig. At folk setter seg ned og skriver er i seg selv et mirakel. Og noe av det som gleder meg mest, er folk med pussige prosjekter som de lar putre og dure i sitt eget tempo. Mitt favoritteksempel er Pål Norheims vidunderlige debutbok, «Gottfried von Baaders dagbok» (1998), en syltynn liten sak skrevet på dansk-norsk, en helt usannsynlig bok i enhver epoke – og grunnen til at jeg tenker på akkurat den, er at Kristian Klausens «Alekhins forsvar», hans andre bok i år etter essayboka «Tungvekt», smatt ned i postkassa mi i nøyaktig samme format: En knøttliten bok, under hundre sider, der Klausen fortsetter sitt egensindige og, ærlig talt, helt nydelige prosjekt med å putte historiske personer fra forrige århundre inn i sitt hjemlige Drammen, liksom han bygger en miniatyrverden der alt han har vært besatt av – og mannen er åpenbart besatt, av jødisk historie, av andre verdenskrig, av kunst og skyld og Konnerudgata – spiller seg ut i de umiddelbare omgivelsene i en forferdelig prosaisk norsk småby. Jeg elsker simpelthen at Kristian Klausen gjør dette.
Høy himmel: Tore Rem fotografert i Oxford i England, der han nå er bosatt for ett år. Foto: Johannes S. Bru Rem
Tore Rem
Ironisk nok. Utvalgte tekster
Sakprosa
Cappelen Damm 2024, 588 sider
De siste tiårene har Tore Rem blitt en stadig tydeligere stemme i norsk offentlighet. Professoren i engelskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo har deltatt i en rekke debatter, også utenfor eget fag. «Ironisk nok» samler kortere artikler, tidligere trykt i aviser og tidsskrifter. Boka spenner vidt, fra innsiktsfulle tekster om Shakespeare og Dickens til knusende anmeldelser av norske utgivelser, som Eva Bratholms bok om New York eller Kjetil Rolness’ «Sex, løgn og videofilm». Rem setter kort sagt standard for hva litteraturkritikk kan være. Artikkelsamlingen gir noe å strekke seg etter, i tillegg til å by på polemiske, temperamentsfulle tekster.