Litteratur er vidunderlig. At folk setter seg ned og skriver er i seg selv et mirakel. Og noe av det som gleder meg mest, er folk med pussige prosjekter som de lar putre og dure i sitt eget tempo. Mitt favoritteksempel er Pål Norheims vidunderlige debutbok, «Gottfried von Baaders dagbok» (1998), en syltynn liten sak skrevet på dansk-norsk, en helt usannsynlig bok i enhver epoke – og grunnen til at jeg tenker på akkurat den, er at Kristian Klausens «Alekhins forsvar», hans andre bok i år etter essayboka «Tungvekt», smatt ned i postkassa mi i nøyaktig samme format: En knøttliten bok, under hundre sider, der Klausen fortsetter sitt egensindige og, ærlig talt, helt nydelige prosjekt med å putte historiske personer fra forrige århundre inn i sitt hjemlige Drammen, liksom han bygger en miniatyrverden der alt han har vært besatt av – og mannen er åpenbart besatt, av jødisk historie, av andre verdenskrig, av kunst og skyld og Konnerudgata – spiller seg ut i de umiddelbare omgivelsene i en forferdelig prosaisk norsk småby. Jeg elsker simpelthen at Kristian Klausen gjør dette.