Det er i dag ett år siden Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023, der 1180 mennesker ble drept. Blant de drepte var 800 sivile. Datoen markerer også starten på krigen mot Gaza, der Israel i løpet av ett år har drept minst 41.800 palestinere. Det at Israels regjering misbruker traumene fra 7. oktober til å rettferdiggjøre dette massemordet, er ingen unnskyldning for å overse de israelske ofrene, slik Palestinakomiteen gjør i sin invitasjon til demonstrasjon foran Utenriksdepartementet i dag. Snarere tvert imot.
Utelatelsen ville ikke vekket oppsikt på en annen dato. Krigen pågår hver dag, og massakrer av palestinere får nå passere som notisstoff i avisene, om de blir omtalt i det hele tatt. Samtidig viser Israel akkurat samme ringeakt for sivile liv i sin krig mot Hizbollah i Libanon. Det har aldri vært mer nødvendig å legge press på Israels regjering. Men et slikt press vil aldri føre fram uten en sterk fredsbevegelse også blant verdens jøder og befolkningen innad i landet. En manglende vilje til å anerkjenne det høyst reelle traumet disse menneskene ble påført 7. oktober i fjor, kan – i kombinasjon med den økningen i antisemittisme som flere norske jøder forteller om i dagens avis – heller bidra til å forlenge krigen. Det spiller rett inn i propagandaen til Netanyahu og andre som hevder at verdens jøder aldri blir trygge uten et kompromissløst Israel.
Hvis mange nok undergraver grunnlaget for de fortellingene som rettferdiggjør krigen, er det håp om endring. Her er det mye å lære av mennesker som Yocheved Lifshitz, en eldre kvinne som ble kidnappet av Hamas fra kibbutzen Nir Oz. Som sønnen hennes forteller i dagens avis, hadde Yocheved jobbet hele livet for å bedre forholdet mellom israelere og palestinere. I fangenskap konfronterte hun Hamas-lederne med dette, og da hun slapp ut, laget hun skandale i Israel ved å fortelle at hun var blitt behandlet omsorgsfullt av fangevokterne. Seinere har hun også tatt til orde for tilgivelse. En anerkjennelse av traumet familien Lifshitz og andre israelere lever med, er ikke bare på sin plass i dagens markering. Det er også en forutsetning for sameksistens og varig fred.
