Midtøsten er i brann, og faren for storkrig øker – ett år etter terrorangrepet på Israel 7. oktober i fjor. Angrepet vekket til live alle «demoner i jødisk historie», som Göran Rosenberg skriver i dagens avis, «men Israels destruktive reaksjon gjenoppliver også alle demonene i den palestinske historien. Katastrofene i 1948 og 1967 har fått følge av katastrofen i Gaza – den mest dødbringende av dem alle». «Det er ikke til å forestille seg at et land som er medlem av FN, og som selv mener at det er et demokratisk, liberalt land, gjennomfører massedrap på en sivilbefolkning som ikke har noe sted å gjøre av seg», sier Hilde Henriksen Waage. Israel har, som den israelske Iran-eksperten Ori Goldberg sier til Klassekampen, «mistet alle hemninger».

«Israel har mistet alle hemninger.»

For Europa er stabilitet i Midtøsten et grunnleggende sikkerhetsspørsmål, tenk bare på flyktningsituasjonen under krigen i Syria og armadaen av tankskip som går ut og inn av Hormuzstredet. Hvis Israel med støtte fra USA gjør alvor av krigstruslene mot Iran, vil et geopolitisk helvete slippes løs i et armageddon som vil få krigene mot Irak og Libya til å blekne. Likevel er Midtøsten underlig fraværende når tidligere Nato-sjef Jens Stoltenberg og hans etterfølger Mark Rutte snakker om sikkerhetspolitikk. I stedet er Kina, i tråd med USAs globale strategi, utpekt som den store trusselen mot verdensfreden. Men det er en hildring å regne, sammenliknet med konsekvensene en storkrig i Midtøsten har for sikkerheten i Europa.

Regionen er et lappeteppe av motsetninger, der en rekke aktører bidrar til konfliktene, men de i særklasse groveste bruddene på folkeretten utføres av Netanyahu-regjeringen. Over 41.000 er drept på Gaza, og palestinerne på Vestbredden holdes i et kolonialt, reservatliknende jerngrep. Hvis man «ikke liker ordet apartheid, må man finne på et annet, som betyr det samme», som Weekendavisens Martin Krasnik påpeker. Nå må det settes makt bak FNs krav. En fredsavtale der palestinerne får en egen stat og Israel kan leve fredfullt med sine naboer innenfor grensene fra 1967, må garanteres av en internasjonal fredsstyrke, som med våpenmakt sørger for etterlevelse. Veien til fred i Midtøsten går ikke gjennom nye israelske militære triumfer, men ved å anerkjenne palestinernes rettigheter og verdighet.