Atle Kittang hegna om den uavhengige, grundige lesinga, sjølv i møte med det eksplisitt politiske.

Eit forsvar for det litterære

EssayIngrid Nielsen, Espen Stueland og Sigurd Tenningen28. september

Litteraturens eigenart: Atle Kittang freista å skilje litteraturen ut frå andre kunnskapsområde og livsuttrykk. Her fotografert i 1994. Foto: Ørjan Ellingvåg

Kvifor lese Atle Kittang i dag? Er han aktuell? Viss det aktuelle er det som gjer seg gjeldande i kulturen, så kan Kittang ikkje akkurat seiast å vere aktuell. Hans stadige tilbakevending til spørsmål om litteraturens eigenart, venleik og paradoksale tenkjemåte, svarer ikkje nettopp på forventningar om aktualitet. Som litteraturvitar og lesar held han i hevd eit estetisk perspektiv som har ein tendens til å måtte vike i møte med meir akutte samfunnsspørsmål.

Hver setning i denne boka er interessant.

Ode til kråka

AnmeldelseSilje Bekeng-Flemmen28. september

Illustrasjon: Elisabeth Moseng

Det var en grå morgen på hytta nylig, langt ute i Østmarka, at et fremmed rop brøt gjennom skogens ro med lange, klagende toner. Hva kan det være, undret vi og googlet. Ved hjelp av en lydfil på nett, kunne vi raskt konkludere med at det var en lom. Så sto barna der på terrassen og spilte av lydopptaket, og jammen lød det ikke et svar fra lomen, et sted på andre siden av vannet. Barna spilte av lydfilen igjen, og lomen svarte på nytt. Og på nytt.

«Tone!» er en lydhør fortelling, vittig i formspråket og nesten ikke moralistisk.

Jazzing med følelser

AnmeldelseHedda Lingaas Fossum28. september

Illustrasjon: Skinkeape

Men de hadde ikke tuba!» Utsagnet kom fra treåringen etter at mor hadde lokket med blåseinstrumenter for å få ham med på demonstrasjon. Bandet hadde gitar og trombone, men det hjalp ikke – tuba skulle det være.