Du kan bla til neste sideBla med piltastene

50 år etter er «25. septemberplassen» framleis ein politisk handlingsroman av beste sort.

Sosialisme i praksis

PROFIL: Dag Solstad fotografert ei tid før folkerøystinga om norsk EU-medlemskap var avgjort i 1972, og to år før romanen om folkerøystinga, «25. septemberplassen», kom ut. FOTO: STIG NÆSS, VG/NTB

Eit stykke ut i Tomas Espedals «Lyst (En forfatters selvbiografi» (2022) er det ei fornøyeleg scene der ein lærar, som kanskje, kanskje ikkje var marxist, ber elevane stemme over kva roman dei skal setje på pensum det året. Han lèt valet stå mellom Tarjei Vesaas’ «Fuglane» og Dag Solstads «25. septemberplassen», og «i overveldende flertall» vel elevane «Fuglane». Då seier læraren: «De fleste av dere kommer tydeligvis før eller senere til å lese Fuglane av Tarjei Vesaas, derfor er det bestemt at dere nå skal lese 25. septemberplassen av Dag Solstad».

Den danske oversetteren Sidse Laugesen står fram som prisvinnende poet - i Kina.

En underkroppsdikter

Nordisk rådPeter Nielsen (Litteraturredaktør i Information)

Sensasjon: Sidse Laugesen stakk av fra sitt eget språk. Foto: Korridor

Det er en utrolig historie, som tatt ut av et eventyr, så man nesten ikke skulle tro den var sann, men jeg garanterer for dens ekthet. Sidse Laugesen har i mange år vært oversetter fra kinesisk til dansk, men hun er også datter av en kjent dansk dikter, Peter Laugesen. Derfor er hun med egne ord oppfostret på dikt, men det var aldri snakk om at hun selv skulle bli dikter. Kanskje man kan si at den store faren sto i veien, kanskje kan man si at det hele tiden var meningen at hun skulle bli oversetter og husmor i den danske provinsen, med barn, hage og husdyr.

Werna Gerhardsen får i liten grad tre ut av sin manns skygge i Sigrun Slapgards litt tankespredte biografi.

Fru Gerhardsen

AnmeldelseBjørn Ivar Fyksen

Mi inste grind: Werna Gerhardsen og ektemannen Einar fotografert i anledning hennes 50-årsdag i 1962. Foto: Ivar Aaserud/Aktuell/NTB

Jeg er ikke blant dem som besitter detaljert kunnskap om Arbeiderpartiets historie, og om Werna Gerhardsen – lokalpolitiker, organisasjonsmenneske og statsministerfrue gjennom 17 år – visste jeg bedrøvelig lite før jeg nyss leste Sigrun Slapgards ferske biografi om henne. Dette er kanskje ikke så rart, hun er ikke veldig hyppig omtalt. Hun er ikke tilgodesett med egen artikkel hverken i Store norske leksikon eller Norsk biografisk leksikon, og biografien poengterer i sitt avsluttende kapittel at hun til tross for sitt utrettelige kvinne- og familiepolitiske arbeid slett ikke er nevnt i de historiske oversiktsverkene over Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.