Anmelder Jon Hagene gir dokumentaren «Geronimos tapte stamme» det sjeldne terningkast to (23. september) og mener at både Helge Ingstads beretning om jakten på den forsvunne apasjestammen i Mexico og Lars Kristian Andersen/Håvard Bustnes’ nye forsøk på å finne dem, er 0-fortellinger, siden ingen av dem når sine opprinnelige mål. Men det er jo nettopp dette som er denne dokumentarens styrke: at de deler med oss hvordan en drøm og en hypotese kan kollidere med «den virkelige verden» og skape problemer både for dokumentaristene og for de som støttet prosjektet. Iscenesettelsen av Lars Kristian Andersen som tråkker rundt i Mexico med kamelhårsfrakk og Converse viser at de i utgangspunktet er bevisste at de selv er hvite menn som går i kolonialistenes fotspor. Mindre ironisk er troen på at den gamle helten Helge Ingstads navn skal åpne dører, i jakten på den forsvunne stammen. Her blir også tilskueren i villrede: Hefter det noe ved Ingstad, eller skyldes aggresjonen navnet vekker, woke-kulturens generelle avsmak på alle hvites mulige romantisering av «de ville»?
Rødts enkle løsninger
I Klassekampen 24. september forteller Mímir Kristjánsson at Rødt har som ambisjon å bli «strengest på skjermbruk i skolen». Hvorfor skal politikere bestemme hvilke læremidler skolene skal bruke? Skjerm (digitale flater) kan inneholde pedagogisk programvare og læremidler i likhet med læreboka. Læreboka kan være et fantastisk læremiddel på samme måte som skjerm og pedagogisk programvare. Begge deler forutsetter at læreren bruker sitt pedagogiske skjønn. Å bruke læreboka er ingen garanti for god undervisning. Ukritisk bruk av ei lærebok og meningsløs oppgaveløsing uten påkobling fra hverken lærer eller elev er like dårlig som ukritisk bruk av skjerm. Det er heller ikke elevmedvirkning, utforskende læring eller dybdelæring, slik læreplanen LK20 krever. Denne læreplanen krever at skolen jobber med elevenes digitale ferdigheter, og lærerprofesjonen med sin digitale kompetanse.