Det er ikke mange igjen av de store marxistiske bautaene – og færre har de blitt. Søndag døde Fredric Jameson, 90 år gammel.

Den amerikanske litteraturkritikeren, født i Ohio i 1934, ble regnet som en av verdens viktigste tenkere innenfor den humanistiske tradisjon. Til daglig arbeidet han som professor ved Duke-universitetet i Nord-Carolina.

Jameson stilte sjelden til intervjuer. Han etterlater seg en lang rekke bøker, hvorav «The Political Unconscious» (1981) og «Postmodernism, or, The Cultural Logic of Late Capitalism» (1991) regnes som særlig viktige.

De siste dagene har kultursidene i det store utland vært fulle av nekrologer og essays om Jamesons virke.

I Norge har det vært påfallende stille – og det til tross for at Jameson ble tildelt Holbergprisen i 2008. Den som har studert litteraturvitenskap ved et norsk universitet, kan ha gått et helt studieløp uten å ha vært borti Jamesons verker. Hva kan det skyldes?

– Jeg tror noe av grunnen er at Jameson er kritisk til en del fransk teori som har vært veldig populær hos oss. Norsk litteraturvitenskap har vært preget av moteretninger, og der passer ikke Jameson inn, sier professor emeritus Helge Rønning.

Farvel til de store fortellinger

Nei, noen moteløve kan Jameson neppe kalles: Han var dypt rotfestet i den klassisk marxistiske tradisjonen i hele sin karriere.

Rønning, som selv har vært inspirert av Jameson, påpeker at amerikanerens virke strekker seg langt forbi litteraturforskning. Snarere har vi å gjøre med en bredt anlagt teoretiker som ser økonomi og kultur i sammenheng – en bredde som kommer til syne i hans siste bok, «The Years of the Theory: Postwar French Thought to the Present», som utgis posthumt i disse dager.

Selv trekker Rønning fram «The Antinomies of Realism» (2013) som et Jameson-verk som har betydd mye for ham.

– Det er en analyse av 1800-tallets realistiske roman, som stil og som en framstillingsmåte som springer ut fra 1800-tallets klassemotsetninger. Noe av Jamesons styrke er at han ikke er en ‘innholdist’, men forstår seg på litterært formspråk, sier Rønning.

Jameson er altså ikke først og fremst opptatt av hvordan klassespørsmål trer fram i bøkers handling; han er opptatt av måten bøker er skrevet på. Skal man følge Jameson, er ikke form kun et resultat av kunstneres eksperimentering, men gjenspeiler økonomiske forhold i en gitt epoke – ofte ubevisst.

Det gjelder også modernismen, hvis viltvoksende formspråk sto i politisk opposisjon til det borgerlige hegemoniet på 1800- og starten av 1900-tallet. Sjokkeffekten den modernistiske kunsten hadde den gang, er utenkelig i den postmoderne epoken vi befinner oss i nå, hvor overskridelse omfavnes, hevder Jameson i boka «The Cultural Turn» (1998).

Mye av hans forfatterskap kretser om nettopp postmodernismen, som skjøt fart etter andre verdenskrig, hvor populærkultur og reklameindustri for alvor ble dominerende – og har forandret måten forfattere skriver, for eksempel ved å inkorporere elementer fra sjangre som populærbiografier og krimromaner.

– Særlig preges postmodernismen av sammenbruddet av det gamle skillet mellom høy og lav kultur, sier Rønning.

– Jameson er også kritisk til postmodernismen som en ideologi som ikke er interessert i helhetlig analyse, men i enkeltdetaljer. De store fortellingenes tid er over. Selv holder Jameson seg til én stor fortelling, nemlig marxismen.

Mangelen på helhetlig analyse ser man ved at den store, systematiske filosofien er forsvunnet, mener Jameson. Tilbake står kun det ulne begrepet «teori», særlig representert ved fransk teori. Om man kan snakke om en stor fortelling som dominerer i vår tid, er det kapitalisme og konsumerisme.

– Tross kimene til håp som fantes på 1960-tallet, er vår tidsalder en historie om nyliberalismens ekspansjon, som har blitt så omfattende at det er vanskelig å forestille seg noe annet. Kulturens oppgave blir å peke ut noen alternative muligheter, sier Rønning.

Postmodernismen som samfunnstilstand

En annen som har satt pris på Jamesons arbeid, er Vagant-redaktør Audun Lindholm. Han begynte for alvor å lese Jameson da han studerte et halvår i Honolulu i 2004, forteller han.

– Jameson viderefører det beste fra Theodor W. Adorno – men også fra György Lukács, realismens teoretiker. Jameson leser litterære formers foranderlighet som et uttrykk for historiske utviklingsprosesser. Det er noe de marxistiske litteraturkritikerne alltid har gjort, men som forsvinner hos dem som er fiksert på «representasjon» og eksplisitt klassekamp i litteraturen, sier Lindholm.

– Denne oppmerksomheten på formen gjør at Jameson kan ta for seg alt fra den mest
eksperimentelle poesi til science fiction og vise hvordan komplekse samfunnsendringer kan avleses i denne litteraturen.

– Ja, kapitalismen og postmodernismen henger tett sammen hos Jameson?

– Det grunnleggende i hans forståelse av det postmoderne er at kapitalismen har blitt hegemonisk. Jameson skriver om kapital-
ismen som produksjonsform. På den måten er han en klassisk marxist, som bruker Marx’ egne begreper, sier Lindholm.

– For Jameson er ikke postmodernisme en moteretning, slik de mer lettvinte postmodern-
ismekritikerne tror. Det er en samfunnstilstand han forsøker å diagnostisere gjennom å analysere kulturelle uttrykk – det være seg litteratur, film, teater, hva som helst.

Glissent på Holberg

Postmodernismen assosieres ofte med historiens slutt, påpeker Lindholm og trekker fram Jamesons mest kjente utsagn – som ofte og feilaktig tilskrives en annen tenker, Slavoj Žižek: Det er enklere å forestille seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen.

«De store fortellingenes tid er over. Selv holder ­Jameson seg til én stor fortelling, nemlig marxismen.»

— Helge Rønning, professor emeritus

Dette er et sentralt spørsmål i Lindholms favoritt blant Jamesons tallrike bøker, nemlig «Archeologies of the Future» (2005). Den tar for seg en rekke verker i science fiction-tradisjonen, både amerikanske, polske og russiske.

– Den grunnleggende problemstillingen i denne boka er den utopiske forestillingsevnen: Kan vi tenke oss et framtidig samfunn som ikke bare er en montasje av allerede eksisterende fenomener? Dette problemet har revolusjonære tenkere alltid balet med, sier Lindholm.

– Jameson viser at science fiction kan være et verktøy for å tenke radikalt annerledes. I denne boka henter han fram en tradisjon som har vært ganske på sida av de diskusjonene han ellers forholder seg til, og bretter den ut for oss. Her finnes et kjempebibliotek dere kan bruke som ressurs.

Som Jameson-entusiast har Lindholm vært i et nokså eksklusivt selskap her til lands. Da Jameson mottok Holbergprisen i Bergen i 2008, var det glissent i salen, forteller Lindholm.

– Det er pussig. Internasjonalt, og i USA, regnes han som den ubestridt største kritikeren i den marxistiske skolen. Jameson er selve syntesen av de sentrale tradisjonene innenfor marxismens filosofi og litteraturforståelse, sier han.

Særlig har Lindholm latt seg forundre over at radikale miljøer i Norge ikke har vært mer opptatt av Jameson. Om man ser til vårt naboland, er tilstanden en litt annen.

– I Sverige har Jameson vært mye breiere diskutert. Han har vært stor i enkelte marxistiske miljøer, og i tidsskriftet Res Publica ble han i 1993 introdusert og intervjuet av Sara Danius, som seinere ble Svenska Akademiens faste sekretær, sier Lindholm.

Fra Jameson til Bjørnson

Men også her til lands finnes det enkelte forskere som holder Jameson-fanen høyt. Noen hvisker Klassekampens journalist i øret at
Anders Gullestad, litteraturforsker ved Universitetet i Bergen, er opptatt av den amerikanske kulturkritikeren.

Det kan Gullestad bekrefte over telefon.

– På 2000-tallet leste jeg mye poststrukturalistisk teori, som Gilles Deleuze og Jacques Derrida. Men på et tidspunkt begynte det å føles mindre relevant, og jeg gled gradvis over mot en mer historiserende tilnærming til litteraturen. Da ble Jameson viktig for meg, særlig imperativet som innleder boka «The Political Unconscious»: Always historicize!.

– Hva legger han i det?

– Jameson mener at alle tekster kan leses som forsøk på å besvare sosiale og politiske spørsmål som var aktuelle i deres samtid. Litteraturforskerens oppgave er å finne ut hvilke.

Dette krever at fortolkeren forsøker å sette seg inn i tekstens opprinnelige politiske horisont, forteller Gullestad. Selv bruker han Jamesons motto aktivt i egen forskning.

– For tida holder jeg på med et prosjekt om Bjørnstjerne Bjørnson og hvordan han tematiserer markedsøkonomiens samtidige framvekst i sine verker. Tesen min er at han eksplisitt forsøker å rettlede sine lesere og sitt teaterpublikum om hvordan de bør forholde seg til kapitalismens utvikling i Norge, med alle de nye muligheter og farer dette medførte, sier Gullestad.

– Selv om Bjørnsons konkrete løsningsforslag i dag framstår som utdaterte, er de grunnleggende politiske spørsmålene han griper fatt i, fremdeles like relevante og like uløste den dag i dag.