Vi hadde selvsagt øvd på toget. Ved hånden hadde jeg ungen; landmusa som nå skulle være bymus! Den nyslåtte bymusa tilnærmet ikke-brun av utseende. Men jeg hadde brent meg før: Trodd at det skulle hjelpe at en brun mamma leide en nesten ikke-brun unge. Eller hjalp, gjorde det jo. Men nok var det ikke. Der kom vi, nesten latterlig troskyldige av utseende – mor og datter, ryggsekker, anorakker, småprat farget av et dialektord eller to – ble vi likevel fulgt med aggressive blikk fra vi steg av Stockholmtoget.