Kompromisset har tradisjonelt hverken i politisk teori eller praksis hatt en særlig påaktet status. Det å inngå et kompromiss har gjerne blitt oppfattet som det å kompromisse: gå på akkord med sine prinsipper. Ifølge Georg Simmel, en av sosiologiens klassikere, er derimot kompromisset «en av menneskehetens største oppfinnelser». Simmel var for viss på kampens uunngåelige tilstedeværelse i samfunnslivet til å ville vurdere kompromisset ut fra den endelige forsoning. Kompromisset forutsetter en gjensidighet mellom de berørte parter i den forstand at en anerkjenner en viss gyldighet ved de(n) andres posisjon, uten å oppgi sin egen: «Kompromisset gjennom alternativ – det å bytte er et spesial­tilfelle av det samme – betyr den prinsipielle, om enn bare delvis realiserte, mulighet til å unngå kampen eller å sette en slutt for den.»
Sosialdemokratiet har tradisjonelt vært preget av en ideologisk kompromisskultur uten helt å ville vedkjenne seg den, enn si: gi den et prinsipielt ideologisk forsvar. Jeg utdyper mitt poeng via to eksemp­ler på strategisk bruk av reformkompromisset.