Av mormor husker jeg best måten hun serverte smør: som små gule bølger, forsiktig skrapt fra pakken med en skje og deretter dandert på et lite glassfat. Jeg husker lukten av mel og rosiner i spiskammerset hennes, og jeg husker klirringen av glass og porselen som lød fra skapet i stua når noen gikk over gulvet. Hjemme hos henne var alt perfekt, det var nypusset og strøket og med tellekanter, og noen ganger fikk jeg en femtilapp i hånda når vi skulle dra. Men jeg snakket aldri med henne. Selv om jeg var voksen da hun døde, hadde vi aldri noen gang en samtale.
Idealet om selvbestemmelse går ut over omsorgen for de aller sykeste i psykiatrien, mener Randi Rosenqvist.
Noe vunnet, noe tapt
Kringsjå
